ANGSTiBOKS

*Ikke reklame, kun en anbefaling*

Jeg har alltid vært glad i å sykle.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som medlem av en «sykkelfamilie», har to hjul vært en gjennomgående aktivitet siden barndommen, og jeg er fortsatt en ivrig syklist som voksen. Kombinasjonen av å kunne være utendørs og samtidig komme raskt fram, er noe som alltid har appellert til meg. Alle de fine stedene man kan utforske, steder man ikke kommer fram til med bil. En aktivitet man kan ha glede av både alene og sammen med andre. Frihetsfølelsen. Vinden i ansiktet og å kjenne at kroppen jobber.

I 2017 fikk jeg prolaps i korsryggen. Isjasen var i klem slik at jeg mistet følelsen i det ene beinet. Jeg måtte hasteoperere for at ikke tilstanden skulle bli permanent. Operasjonen var i og for seg vellykket, men jeg hadde slitasjeskader i korsryggen som jeg måtte ta hensyn til. Sykling ble ikke det samme etter det; den 45-graders bøyen man har på ryggen når man sykler, ble for smertefull og ubehagelig. Jeg var helt fortvilet. Jeg fikk ikke syklet…

Etter noen år med veldig lite sykling, ble jeg gjort oppmerksom på at det faktisk fantes andre muligheter; liggesykler!

Etter en noe omfattende søkeprosess med ergoterapeut og NAV, ble jeg tildelt en liggesykkel; en Kettwiesel Evo (el-sykkel), levert av Quality Care AS. Det finnes flere typer liggesykler, men denne er den beste. Bra demping, god comfort, god kvalitet og et kult utseende. Endelig kunne jeg sykle igjen!

Men nytteverdien til denne sykkelen stopper ikke der.

Jeg har levd med en angstlidelse siden jeg var barn, og det å dra langt vekk fra hjemmet -min trygge havn- har ofte vært vanskelig, skremmende og smertefullt. Jeg har alltid villet ha bilen med meg når jeg har reist bort, slik at jeg kan få en rask retrett til hjemmet hvis jeg skulle behøve det. Dette er en problemstilling jeg har jobbet mye med, og sykkelen har faktisk vært til stor hjelp -den har på en måte vært en mellomting mellom bil og bein (kollektiv transport kan du bare glemme; hallo, jeg er da en fornem angster). Denne «mellomtingen» -her representert av liggesykkel- har derfor vært et viktig verktøy for meg i arbeidet med å bli tryggere på meg selv, både vekk fra hjemmet og uten bilen.

Eksponeringstrening kan til tider være tøft; derfor er det ofte avgjørende å ha et verktøy du faktisk liker å bruke for da vil lysten og motivasjonen til å eksponere, i større grad trumfe frykten og engstelsen. Og når man gjør ting man liker så dreier også fokuset seg mer over på nettopp det, og angsten havner i stedet litt mer i baksetet. Så når jeg sykler får jeg eksponering og belønning samtidig. Det motiverer, det!

Eksponeringstrening er en greie som kan være litt på godt og vondt; det kan ha en vanvittig god effekt, men det må gjøres på riktig måte med en fagperson som vet hva de driver med og som kan lede deg på riktig vei. Hvis eksponeringstrening blir utført feil, kan det i verste fall resultere i re-traumatisering.

Man skal tross alt trene på å gjøre ting man er redd for så hvis man ikke har rett verktøy til å hjelpe seg, sier det seg selv at det ikke vil føre til noe bra.

Jeg har blitt utsatt for mye dårlig eksponeringsterapi; det har gjort meg både utslitt og motløs fordi jeg basically har jobbet ræva av meg for liten eller ingen nytte, og i tillegg har engstelsen økt fordi dårlig terapi har gjort meg mer redd og usikker. På toppen av det hele har jeg ofte selv måttet bære på ansvaret av mangelen på resultater fordi dårlige terapeuter ikke klarer (ev. vil) forstå at dette absolutt ikke handler om at jeg ikke har jobbet hardt nok; og så blir jeg tvunget til å leve med skam, skyld og en følelse av udugelighet i tillegg. Det blir litt som om noen skulle nektet deg å spise for så å gi deg skylda for at du er sulten…

Dårlig eksponeringsterapi er skadelig. Vær nøye med hvem du lar hjelpe deg med dette; oppsøk fagfolk med erfaring!

Så til alle de som sier at man «bare må hoppe i det» for «hva er det verste som kan skje, liksom?» -jeg håper de tenker litt annerledes om dette nå…

Tilbake på sykkelsporet! Her har jeg altså funnet et eksponeringsverktøy som funker helt nydelig for meg. Jeg har lyst til å eksponere. Jeg er motivert til å eksponere. Jeg får belønningen fortløpende, noe som ofte sørger for at jeg sykler mye lenger enn først planlagt. Jeg får god kondisjonstrening som lærer hjernen min til å ikke gjøre meg så redd for hjertebank (ref. angst). Jeg blir sterkere og får bedre mental og fysisk helse. Jeg orker mer, jeg blir tøffere, og jeg blir roligere fordi jeg får kvittet meg med uro og overskuddsenergi pga ADHD. Jeg sover bedre om nettene og er mer opplagt. Jeg har bedre humør og kjenner på mye mestring.

Avkastningen er mildt sagt utrolig bra, og jeg er så lettet og takknemlig for at jeg kunne gjenoppta syklingen og alle de gode tingene det fører med seg. Nå på tre hjul i stedet for to. Jeg liker tre hjul;) Og jeg liker Kettwiesel Evo! Gutta fra Quality Care AS leverer bra greier, og de er kunnskapsrike, dyktige, serviceinnstilte og veldig hyggelige:)

Dette er en seier på så mange måter at jeg bare må fortelle om det i tilfelle det er andre der ute som kan ha nytte av denne informasjonen. Kanskje ikke alle er klar over at det finnes andre muligheter, og så blir de bare sittende hjemme og tro at det ikke er mer å gjøre. Men det er det. Masse!

God sykkeltur!

Sjekk ut Quality Care AS på Instagram @qualitycareas

Når man lever med en psykisk utfordring som f.eks. angst, ADHD og depresjon -jeg har selv de to førstnevnte- kan man bl.a. være svært følsom for negative/destruktive tankesett, både om seg selv og de man har rundt seg. Eks.: «jeg er ikke bra nok»/«de synes ikke jeg er bra nok». Dette er riktignok helt vanlige tanker som kan dukke opp hos folk flest, og stort sett klarer man fint å riste det av seg som bagateller og tullball. Har man derimot en tilstand som gjør at man er ekstra sårbar, kan disse tankene infisere hele deg; din identitet, ditt syn på verden og ditt forhold til andre mennesker. Som om du ser livet igjennom litt mørkere briller. Når de vonde tankene blir så destruktive og overbevisende at du ikke lenger vet hva som er virkelig og hva som er oppspinn, risikerer du å havne på et mørkt sted. Dette er også et ensomt sted for hvis du er overbevist om at noen har negative tanker om deg så føles det jo helt umulig å skulle be om en bekreftelse på at det ikke stemmer. Det kjennes så flaut og skamfullt, og man føler seg så liten. Da holder man det heller for seg selv, og sørger dermed for at tankene bare får vokse uforstyrret videre, fordi du ikke tør å be om hjelp til å sprekke bobla.

Å ha slike tanker om tilfeldige møter er muligens ikke fullt så kritisk, men når du begynner å tenke slik om dine nærmeste, blir det tøft. Du vet jo innerst inne at de vonde tankene bare må være tull og fanteri, men likevel er det vanskelig å ikke tro på dem fordi de er så vanvittig insisterende, påtrengende og overveldende. Og vi mennesker har jo også ofte en tendens til å tenke at det ikke er røyk uten ild. Vel…her er det en hel masse røyk og null ild.

Selv hvis man er fullt klar over hva denne tilstanden kommer av, betyr ikke det at man bare slutter å tro på de negative tankene og så er alt bra. Irrasjonalitet er paradoksalt nok en svært reell ting. Likevel er det selvsagt en klar fordel å ha lokalisert problemet før man kan starte prosessen med å komme ut av det som skaper trøbbel. Bare det å lære at ditt eget hode og din egen kropp faktisk kan lyve for deg, bør jo by på noen heftige åpenbaringer…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Helt siden jeg var barn, har jeg vært under vonde og negative tankers trolldom. Jeg trodde at jeg ikke var bra nok, god nok, fin nok, snill nok, hjelpsom nok, smart nok, perfekt nok, flink nok… Dette førte til et indre jag som slet meg helt ut. Jeg var kanskje ikke bevisst selve tankegangen som barn eller ung voksen, men jeg husker de vonde følelsene av da ubevisste tanker, og måtene jeg agerte etter dem; jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre andre til lags, trakk meg unna, var aldri frempå, klarte ikke å sette grenser. Da jeg ble enda litt eldre, kom også tankene fram i bevisstheten. Jeg vet ikke om det gjorde det verre eller bedre. Da jeg endelig fikk ADHD-diagnosen i 2020, lærte jeg at alle disse negative tankene og de vonde følelsene de førte med seg, var en del av en diagnose og ikke bare «sånn jeg var». Da var problemet lokalisert, og det viste seg at det ikke var jeg som var et problem. Jeg behøvde ikke lenger å skamme meg over å ikke være bra nok for jeg har vært bra nok hele tiden. Jeg har bare blitt løyet til. Av mine egne tanker.

Selv om ting endelig stod klart for meg, var det fortsatt litt av en jobb å komme på rett kjøl. Godt innarbeidede tankesett endrer seg ikke på en dag. Arbeidet er pågående, men det blir bedre. Tror jeg. Det går opp og ned. Jeg har etter hvert blitt ganske flink til å skille på gode tanker og tanker som lyver til meg; men de vonde tankene må fortsatt mottas, føles og gjenkjennes, og deretter bearbeides og sendes videre. Det blir uansett en prosess som krever sitt. Så selv om jeg ikke lenger tror like mye på de vonde tankene som jeg gjorde før, har de fortsatt stort skadepotensiale; de sørger ofte for at jeg havner i en indre krig med meg selv, en krig mellom gode tanker og vonde tanker. En krig som styres fra hodet, men som utspiller seg i kroppen… Det gir meg en følelse av å bli revet i to fra innsiden. En smerte som ikke er ekte, men som likevel gjør fryktelig vondt…

Når man er ekstra sårbar for slike vonde tanker er det ekstremt viktig å ikke falle inn i usunne relasjoner som kan være med på å «bekrefte» tankene. Da blir det to steg tilbake… Det er viktig å omgi seg med gode mennesker som man kan stole på og føle seg trygg hos. Det som har hjulpet meg på rett vei, er den fine familien min og gode venner som støtter meg med å avkrefte de vonde tankene samt å få meg til å tro på at jeg er mer enn god nok.

Når man har så mye ord og følelser på innsiden at man ikke får det ut… Det gir aldeles ingen mening, ting burde jo bare begynne å renne ut av seg selv. Men i stedet blir det som å bråsnu ei full glassflaske på hodet; det blir så mye at det fester seg i halsen, og det blir værende på innsiden. Alt vil ut på én gang, og da sørger skjebnens ironi for at ingenting kommer ut i det hele tatt. Alle vonde følelser som desperat gisper etter luft og lys, setter seg fast i halsen min og gjør det trangt og stramt. «Angst» betyr «trang». Jeg skjønner godt hvorfor. Jeg kjenner hvorfor. Og følelsene baller seg stadig på; trykket øker, og jeg merker at det kniper til enda litt mer i halsen. Jeg får ikke puste. Alle ordene som kunne hjulpet følelsene ut, blir sittende fast. Trengselen brer seg fra halsen og videre nedover i kroppen. Jeg kjenner et press i brystet. Det gjør vondt i magen, og muskler og ledd verker. Innsiden er snart for stor for utsiden. Jeg er en trykkoker som ikke har fått lettet på lokket på over 30 år til tross for at trykket har økt hver eneste dag. Jeg lurer på når det gir etter og hva som skjer da. Blir det katastrofe eller katarsis?

Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg vil dele, slik at det kan bli bedre. Men det sitter fast. Er det noen som vil komme og dra ordene ut av meg slik at jeg får puste igjen?…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har tidligere skrevet om det å «bare», eller «baring» som jeg har valgt å kalle konseptet. Som psykisk syk opplever man ofte å høre ting som jeg tror svært få ville funnet på å si til fysisk syke; for når man er psykisk syk, så er det jo i følge enkelte, «baaare til å gjøre sånn eller sånn». Det er jo «bare i hodet på oss», tross alt, ikke sant? Vi behøver bare å skjerpe oss, ta oss sammen, trene, spise sunnere og tenke mer positivt. Vi trenger da ikke å ha angst, det er jo ingenting å være redd for.

Ville du noen gang gått bort til en i rullestol og hevdet at det bare er til å reise seg opp? Eller ville du oppsøkt en med amputerte bein og sagt at hvis de bare har riktig innstilling og spiser nok gulerøtter så vil beina deres vokse ut igjen? Hadde du fortalt en med astmaanfall at det bare er til å puste?
Jeg håper virkelig ikke det … Det ville være rimelig absurd … Men hvorfor sier du det til meg?

Hva er det med psykisk sykdom som gjør at du gir deg selv retten til å si disse tingene til meg? Hva får deg til å mene at jeg bare behøver å ta meg sammen og tenke positivt for å bli frisk? Du tror vel ikke på ramme alvor at jeg er psykisk syk fordi jeg har et innstillingsproblem, eller fordi jeg ikke drikker den hemmelige gulerotjuiceoppskriften til bestemora di?

Først publisert på gammel blogg og deretter på “Psykobloggen”, Mental Helse Norges egen bloggplattform.

Jeg har hørt at det finnes en morsom liten historie fra Italia, og den handler om en fattig, gammel mann som går til kirken hver dag for å be til en helgenstatue. Mannen ber «vær så snill, vær så snill, la meg vinne i lotteriet». Dette pågår i flere måneder helt til statuen brått våkner til liv og sier oppgitt til den gamle mannen «vær så snill, vær så snill…kjøp en lotteribillett».

Slik jeg forstår det er moralen i historien den at hvis man vil at noe skal skje så må man ta sin del av ansvaret og legge til rette for at ønskede ting skal skje. Altså…den gamle mannen må legge til rette for sin skjebne ved å kjøpe en lotteribillett slik at statuen kan sørge for at han vinner. You dig?

Dette får tankene mine over på en gråtende Maud Angelica som ber psykisk syke om å være så snill å be om hjelp… det får meg til å ville svare henne oppgitt at «vær så snill, vær så snill…gjør hjelp tilgjengelig». Ikke fordi jeg ser på meg selv som en helgen, men fordi…vel…dere vet… Gjør hjelp tilgjengelig så skal jeg så visst ta ansvaret for å be om den i form av å få legen min til å sende inn en lotteribill…eh…jeg mener en henvisning til rette instans.

There…I said it!

For halvannet år siden var jeg denne gamle mannen som ba om hjelp og kjøpte nesten hundre lotteribilletter. Min gamle psykolog igjennom nesten åtte år, ble akutt syk og døde. Jeg stod brått uten nødvendig tilbud og måtte finne ny psykolog (med driftsavtale). Jeg lærte fort at psykologer er sjeldnere enn enhjørninger, men jeg bestemte meg for å ikke gi opp. Da jeg hadde saumfart hele hjembyen, nabobyen, byen bortenfor der og enda en by bortenfor der igjen, måtte jeg innse nederlaget. Jeg bestemte meg for det nest beste: jeg måtte lete andre steder i landet etter en psykolog som var villig til å gi meg timer på nett eller pr. telefon; jeg var forberedt på å ende opp i Finnmark… Jeg printet først ut HELFOs liste over alle psykologer i Helse Sør-Øst; tenkte det var greit å begynne nærmest heimen først.

Jeg sendte SMS til alle.

Absolutt alle.

Hundre stykk.

Hundre føkkings jævla SMS.

Hundre lodd.

Hundre dyre lodd…

Hele den dagen tikket det inn med svar. Det ble nei, nei, nei, har ikke tid, har ikke kapasitet, dessverre, ikke tid, nei, ikke kapasitet, for lange ventelister… Hele dagen lang fikk jeg slag på slag i trynet. Men likevel ble det tydeligere for meg hvor mange behandlere som var like fortvilet som meg over det manglende hjelpetilbudet. Flere av svarmeldingene bar preg av både frustrasjon og fortvilelse over at det skulle være så vanskelig å finne hjelp, for ikke å glemme all den jobben jeg måtte gjøre selv for å få det til (bare tenk på alle de som ikke en gang har krefter til det…hvor er de hen i verden?…).

Etter haugevis av avslag, var det til slutt én –én (?!)- som svarte ja. Én av hundre der, altså… Call me Charlie…

Så da var det bare å stålsette seg for telefonterapi; ikke optimalt, men det er langt bedre enn alternativet. Og psykologen jeg til slutt endte opp med er faktisk ganske ålreit, og jeg er takknemlig for at han sa ja til jobben. Vi har nå pratet på telefonen i et drøyt år, og vi har klart å finne en arbeidsmetode som funker.

Jeg vil gjerne legge til at siden jeg ikke var sikker på om jeg kom til å finne ny psykolog (med avtale), søkte jeg NAV om å få dekket utgiftene til en psykolog uten driftsavtale. For de er det en del av. Men de koster alt mellom 800; og 2500; i timen. NAV sa nei fordi de mente at jeg ikke hadde krav på hjelp. NAV mener veldig mye, for de har selvsagt ypperste kompetanse på alle områder! (lukta dere ironien der?). Jeg har krav på hjelp; dilemmaet oppstår bare når Norge AS ikke står til ansvar når hjelpen jeg har krav på, ikke eksisterer! Jeg klaget til NAV, fikk avslag. Jeg klaget igjen, og fikk avslag på nytt. Enda en klage. Deretter gikk det til Trygderetten. Avslag igjen. Ny klage. Til slutt havnet det hos Statsforvalteren.

Statsforvalteren ga meg også avslag; basert på uriktig info… AAARGH!!

Jeg har så lyst til å bare…FAEN! …og nå var avslaget endelig.

Heldigvis vant jeg delvis i lotteriet denne gangen og endte opp med en god psykolog, men det kunne like enkelt ikke vært tilfellet. Det sier seg selv at jeg ikke ville hatt råd til å være syk hvis dette hadde blitt utfallet. Hva hadde jeg gjort da? Mange i min situasjon kunne lett enten blitt en del av selvmordsstatistikken eller havnet på akuttpsykiatrisk. Hvis de hadde blitt akutt syke, ville akuttpsykiatrien -tragisk nok- bare hjulpet dem tilbake opp på det nivået de var på til å begynne med; der det ikke fantes hjelp. Og fordi det ikke finnes hjelp der, ville de bare cheese rollet tilbake til akutten igjen. Og sånn går det jo an å holde på en stund… Verre for pasientene, og -latterlig nok- dyrere for NAV… Noen på Løvebakken kan virkelig ikke regne (verken med tall eller med liv…).

Én ting er i hvert fall helt sikkert: mangelen på psykiatrisk hjelp har ikke skyld på psykiatrisk nivå, det har skyld på politisk nivå. Jeg tror, med hånden på hjertet, at alle behandlere fortviler like mye som pasientene sine over manglende hjelpetilbud. Så vi ender vel bare med å brenne opp, alle mann… Men hey! Da er vi i det minste sammen…

Jeg gjentar moralen i den italienske historien: Ta ansvar for å legge til rette for å vinne i lotteriet.

Min moral derimot: Selv om du må kjøpe lodd for å vinne i lotteriet, betyr ikke det at du vinner.

*Pling!*

Ny e-post…

Fra: Alv A. Dahl

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg fikk hjertet i halsen. Svarte han virkelig?! Han lever, han har sett meldingen min og han har svart. Med bankende hjerte og skjelvende fingre, åpnet jeg meldingen.

«Hei, *….*

Margaret bor i England, og jeg har hatt mailkontakt med henne i mange år inntil nylig da jeg ikke fikk svar på min siste mail ti henne.

Jeg vedlegger den mailadressen jeg brukte. Kanskje er det også mulig å kontakte hennes sønn *….* som bor *på adresse i Norge*. På 1881 har han nummer *….*.

Mvh Alv»

Alv hadde vedlagt Margarets e-postadresse.

Jeg sendte en takkemelding i retur, og deretter begynte jeg planleggingen av noen velformulerte ord som jeg skulle sende til Margaret. Men så langt kom jeg ikke…for senere samme dag dukket det opp en ny melding i innboksen min.

Fra Margaret!

Jeg kjente hjertet mitt hoppet. Så jeg riktig?! Var dette en e-post fra Margaret Aagaard?!

Alv hadde tydeligvis kommet meg i forkjøpet og sendt henne en kopi av hans og min korrespondanse samt linkene til blogginnleggene mine.

Jeg leste e-posten med skjelvende hender.

Fra: Margaret Aaagard

Tema: «Hello…!!!!»

Dear *….*

I have just recieved an email from Prof. Alv Dahl regarding my book “Veien til et jeg”!!!! He enclosed your email and in your email I found your blog address and then I was able to read what you have written about my book. You say that you want to thank me because my book has helped you…that means very much to me and I am so glad it has helped you!!

It was not easy for me to decide to have my book published in 1994, but I wanted so much to be open about mental illness, and also to let the people know that there is help out there if you are prepared to accept it. Sadly it is still not easy for people to be open about such things, but it is certainly improving! People are always open about their physical health, so what is the difference..?

How lovely to hear from you and to know that my book has helped you..that means very much to me!!! I have read your comments on your blog and it made me feel so happy for you!!

Take care and again thank you for your comments!!

With all good wishes from Margaret Aagaard.”

Jeg stirret ned i telefonen og på e-posten jeg nettopp hadde mottatt, helt i ave over at jeg endelig hadde fått kontakt med henne. Etter nesten 30 år har jeg altså klart å skape en forbindelse til dette mennesket som snakket til meg og hjalp meg igjennom den verste tiden i mitt liv, via en liten blå bok fra biblioteket på ungdomsskolen.

Jeg leste e-posten flere ganger; det var nesten så jeg ikke trodde det var sant, men der var den altså, og stirret opp på meg med lysende bokstaver som ble til ord. Ord fra Margaret.

Jeg satt meg sporenstreks ned og komponerte en returmelding til henne.

«Dear Margaret.

Thank you so very much for your lovely e-mail. It made me very happy to hear from you. I never thought I’d be able to find you so this was a very joyful surprise. I wanted to tell you for so long how much this book means to me. Mission accomplished!

This book was my first safe haven away from home, and it was the first time I discovered I was not alone in this.

For a long time I only met with doctors and therapists that was looking at me from the outside, so it was such a relief to learn about the excistence of someone who knew how it felt from the inside. You made me feel less alone. I felt I could finally share this lonely world with someone. Even if I did not know you.

My experience is that the world is easier to live in after people started to be more open about their mental illness. And I agree with you; what really is the difference between physical and mental health? They are both a part of us.

Again, thank you so very much for writing me. That is actually quite amazing to me to finally get to tell my childhood hero what she did to help me, without even knowing.

I will forever be grateful to you for writing this book. It means the world to me. I will never forget this. I will never forget how brave you are! And I will cherish this book always.

Take care and thank you.”

E-post sendt av gårde til England, til Margaret…

Da e-posten var sendt og det ikke var mer for meg å gjøre, fikk jeg bedre mulighet til å kjenne litt nærmere på de følelsene som hadde oppstått som følge av det som nylig hadde skjedd. Jeg kjente på en utrolig glede over å ha fått denne kontakten med Margaret, muligheten til å endelig kunne fortelle henne hva boken har betydd for meg. Når noen gjør noe -bevisst eller ubevisst- som har en positiv innvirkning på livet mitt, får jeg et sterkt ønske om å si det til dem det gjelder; jeg ville jo blitt veldig takknemlig for en slik tilbakemelding selv, det er balsam for sjela. Takknemlighet er noe av det fineste man både kan gi og få.

Margaret hadde fått beskjeden min sendt helt fra Norge til England. Nå var det ikke lenger bare jeg som visste hvem hun var; nå visste også hun hvem jeg var. Forbindelsen var toveis nå, og det ga meg en følelse av både frihet, lettelse og mestring.

En viktig sirkel var sluttet.

Jeg hadde klart det!

Takk, Margaret.

*Jeg var først litt usikker på om jeg burde publisere privat mail, men jeg tenker at det er greit da det tross alt handler om åpenhet, samt at meldingene heller ikke inneholder sensitiv info*

Det har gått lang tid siden jeg opprinnelig skrev de to første innleggende om Margaret og boken hennes, og det skjedde faktisk noe helt fantastisk like etter at innleggene var publisert. Jeg har bare ikke skrevet om det før nå.

Som allerede kjent, forsøkte jeg å finne Margaret fordi jeg så gjerne skulle takket henne for denne boken og fortelle henne hva den har betydd for meg. Men jeg ante ikke hvor i verden hun befant seg eller om hun i det hele tatt var i live. Vanligvis er det meste av informasjon lett tilgjengelig på Google, men det fantes så godt som ingenting om Margaret. Ikke et eneste bilde, ikke en Wikipedia-side eller noe som helst lignende. Jeg fant kun noen bilder av coveret på boken hennes samt det jeg trodde kanskje kunne være noen familiemedlemmer, men jeg var ikke helt sikker. Jeg vurderte å ta kontakt med en av de for å spørre -det hadde sikkert ikke gjort noe- men jeg kjente at jeg var litt tvilende. Jeg er ikke den som er mest kjent for å være frampå når det kommer til sånne ting.

Men… Jeg husker fra boken at Margaret gikk i terapi hos Psykolog Alv A. Dahl -han skrev også forordet i boken hennes-, og han er jo et rimelig kjent navn for mange som har en eller to føtter innenfor psykiatrien på en eller annen måte. Jeg begynte derfor å søke etter kontaktinfo på Alv A. Dahl i stedet, i håp om at han kanskje kunne ha noe informasjon om Margaret. Jeg var heller ikke sikker på om Alv fortsatt var i live, men jeg gjorde i alle fall et forsøk på å finne ham. Gule sider og 1881 ga ingen informasjon; jeg regnet egentlig med det da fagpersoner som jobber med mennesker ofte har hemmelig nummer og adresse for å beskytte seg selv og sine nærmeste.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg gjorde noen frisøk og kom fram til et innlegg som Alv hadde publisert i et psykoligtidsskrift for en tid tilbake. Helt øverst i innlegget, der Alvs navn og tittel stod skrevet, var det jammen også en e-postadresse. «Yes!», tenkte jeg og håpet at dette kunne føre meg videre, og dermed et steg nærmere Margaret. Jeg formulerte en melding som enkelt forklarte mine intensjoner, og deretter kunne jeg ikke annet enn å lene meg tilbake og håpe at det kom et svar.

Til: Alv A. Dahl

Tema: «Veien til et jeg»

«Hei:)

Mitt navn er *….* og jeg kommer fra Fredrikstad.

Jeg kunne muligens behøvd din hjelp med en ting.

Jeg forsøker å komme i kontakt med forfatteren av «Veien til et jeg», Margaret Aagaard. Men det finnes ingen kontaktinformasjon eller annen informasjon verken på Google eller på sosiale medier. Jeg vet ikke en gang om hun fortsatt er blant oss…

Siden du var hennes behandler og du også har skrevet forordet i boken hennes, tenkte jeg at du kanskje kunne hjelpe meg å komme i kontakt.

Jeg er ikke uten etter noen stor dialog, jeg ønsker bare å fortelle henne hvor stor betydning denne boken har hatt for meg, og jeg skulle så gjerne takket henne.

Hvis det av én eller annen grunn ikke skulle la seg gjøre å gi ut kontaktinformasjon så hadde det vært hyggelig om hun i alle fall kunne henvises til min blogg *navn på gammel blogg.no*. Der har jeg skrevet et innlegg i to deler om hvor viktig boken har vært for meg.

*linker til gamle innlegg*

Jeg synes bare mennesker fortjener å få tilbakemelding når de har gjort noe bra for andre:)

Håper du har mulighet til å hjelpe meg.

Mvh *….*»

…og da var det bare å vente i spenning…

Det tok flere år…

Bokhandlere, loppemarkeder, bekjente, internett…

Ingenting…

Jeg slo det fra meg en stund, og så tenkte jeg på det igjen. Margaret ville ikke slippe taket i meg, og jeg ville ikke slippe taket i henne…

Jeg tok en ny runde med leting. Hver gang jeg var på loppis og jeg så en bok med noe blått på seg, begynte hjertet å slå hardere. Men det var aldri noen Margaret…

Håpet om å noen gang finne igjen boken, begynte å svinne hen, og jeg gikk inn i enda en lengre periode da bøker med blå detaljer bare svevde rundt som en utydelig masse i periferien av tankene mine. Margaret var langt borte igjen…

Så er vi i nåtiden. Minus et par måneder. Det er første august i det hersens år 2020. Margaret hopper ned i tankene mine som et lynnedslag på en solskinnsdag og sier med ertende stemme: «Gjør ett siste søk…!».

Jeg gjorde som hun sa.

Jeg søkte.

Og jeg fant.

Det var som om hun visste det, og ville fortelle meg det.

Der var boken. I en bruktbutikk for bøker. På internett. Jeg rakk ikke en gang å tenke før pekefingeren min allerede hadde klynget seg til bestillingsknappen.

Det plinget inn en mail. «Takk for din bestilling». Jeg stirret lenge på ordren og kjente at jeg var på vei tilbake inn i den samme algoritmen av følelser som boken hadde gitt meg da jeg oppdaget den første gangen i biblioteket på ungdomsskolen. Jeg kunne knapt vente. Jeg tittet i postkassen hver dag. Omtrent en uke senere lå den der.

Det tok noen dager å lese ferdig boken. Jeg ville lese sakte. Ville ikke gå glipp av noe. Jeg ville kjenne på hver eneste nyanse av alle de følelsene denne boken en gang hadde gitt meg. Det ble en emosjonell berg-og-dal-bane. Med en historie så nærliggende min egen, ble jeg raskt sugd inn i en mørk dal av minner fra fortiden. Og brått var jeg tilbake på ungdomsskolen…

Jeg kjente et tretten år gammelt hjerte fylt med uro. Jeg kjente tretten år gamle øyne med blikk rettet mot bakken, og jeg kjente tretten år gamle skjelvende hender som knuget på en bok med blå farger…

Jeg befant meg i et vakuum de dagene jeg leste i boken. Jeg var liksom en del av fortellingen hele tiden; men det var fordi det var min egen fortelling også, og den kan man jo ikke flykte fra. Det var som om mitt eget liv –min historie– bare ble forsterket av Margarets beretning. Jeg følte meg, på et vis, litt splittet. Splittet mellom to liv, og på hver sin ende av nesten tre decennier…

Da boken var ferdig lest, var det akkurat som om jeg hadde vært igjennom en runde med Jumanji; fullstendig fragmentert av alle de virkelighetsnære opplevelsene. Alt var litt tåkete. Jeg hadde vært tilbake i 1995 i flere dager, og jeg kjente at jeg måtte bruke enda et par dager på å virkelig komme meg tilbake til 2020.

Margarets historie gir et sterkt inntrykk, og hennes skildringer av angsten og denne usynlige verdenen som vi ofte befinner oss i, er skremmende gode og særdeles virkelige. Dette er en historie om følelser og total emosjonell lammelse, om ensomhet og tilhørighet, om å kjempe den ensomme krigen og om å finne håp midt i et hav håpløshet.

«Veien til et jeg» er utgitt i 1994; året før barndommen min kollapset fullstendig. Så det har alltid føltes litt som om boken ble skrevet kun for meg, og at den bare hadde ligget der, på skolebiblioteket, og ventet på at jeg skulle finne den, ta den med meg hjem og la meg rive med av en beretning som skulle sette dype spor i minnet mitt.

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle forfatteren hvor mye boken hennes har betydd for meg; og hvor mye den kan bety for andre. Men jeg har ikke funnet henne. Det er som om hun ikke lenger finnes. Fordi oppdraget er utført.

Men hvis du leser dette…takk for at du ga meg noen av mine første verktøy. Jeg bruker dem fremdeles.

Er det bare jeg som opplever at en bok kjennes noen gram lettere når man har lest den ferdig? Som om noe av bokens innhold og kunnskap har tatt et sjelelig svev fra papiret til pannelappen.

Jeg har alltid følt det sånn, at en ferdiglest bok plutselig oppleves hul på et vis. Som om jeg har tatt en bit av dens evige liv og latt den biten leve videre i meg.

Jeg er en skikkelig bokorm og jeg har spesielle forhold til flere av bøkene mine. Men det er én bestemt bok som har opptatt tankene mine i over to tiår. Jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen, og angsten hadde etablert seg i kroppen min bare noen måneder tidligere. Alt var nytt, skremmende og fremmed. Det er fortsatt skremmende, men angsten og jeg har blitt godt kjent i årenes løp, og det er lite som er nytt… Alle følelser har presentert seg, så når de kommer tilbake på besøk, vet jeg hvem de er. Jeg vet om det er den følelsen som skravler i vei eller den som er stille, den som vil sitte ved spisebordet eller den som vil ligge i sofaen, den som vil se film eller den som vil kjøre bil, den som vil trene eller den som vil sove, den som er sosial eller den som bringer ensomheten med seg. Jeg setter bare på te’en…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men tilbake til ungdomsskolen…

Overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen kan være tøff for hvem som helst. For mange blir det ofte også uutholdelig. Sykdom, ekskludering, mobbing, og skolevansker… Det er mye som kan vippe en vaklende ungdom av pinnen. Jeg gikk inn i denne overgangen med en byrde et barn aldri burde bære på. Men «mentale lidelser» + «1995» var ikke en gang tilnærmet lik… Så jeg overlevde liksom bare…på et vis…

På den tiden var det fremdeles ikke en selvfølge med internett hjemme, og sosiale medier hadde ingen hørt om. Derfor var ikke all informasjon «bare et tastetrykk unna». Nei, her måtte man søke kunnskap på den analoge måten. Man måtte gå på biblioteket; i dette tilfellet snakker vi om det mindre omfattende skolebiblioteket; mer kjent som «gjemmested-for-elever-som-ikke-ville-ut-i-friminuttene-på-vinteren».

Siden jeg heller ikke var så kin på å bli «kryna» i snøen av tøffingene i niende, skjulte også jeg meg blant bøker, kartoteker og snurpne bibliotekarer. Men jeg hadde allerede et godt forhold til bøker og biblioteker. Helt siden en lærer på barneskolen fortalte meg at det finnes et sted der man kan låne med seg bøker hjem –helt gratis-, var jeg fast inventar på det lille kommunebiblioteket i kjeller’n på rådhuset i lang tid. Jeg hadde funnet mitt Narnia. Jeg følte meg trygg der.

Så da jeg fant min lille virkelighetsflukt på ungdomsskolen også, visste jeg at jeg hadde en «safe haven» de tre neste skoleårene. Og bortsett fra at lokalene var besudlet av skumle ungdommer med Varm Vinter-jakker og Doc. Martens-sko fem måneder i året, vandret jeg fornøyd mellom bokhyllene og drømte meg bort lik en Ferdinand som bare ville lukte på blomstene… (Ah! Lukten av bøker…)

Og der var den! Boken jeg nå har brukt en alt for lang innledning på å komme frem til. Men det var jo en liten reise, tross alt;)

Boken lyste mot meg som om den hadde ventet på meg. Det var først og fremst de blå fargene på omslaget som fanget oppmerksomheten min. Jeg har alltid likt blått. Det er den klareste, reneste og tryggeste fargen jeg vet om. Jeg hadde ofte en liten konkurranse med meg selv om hvor mye blått jeg kunne få øye på når jeg f.eks. var ute og gikk. Spesielt de gangene da uroen kom over meg, ble behovet for å se noe blått, nærmest tvangspreget. Men det gjorde ikke noe. Blått hjalp. Blått roet meg ned. Og der var altså denne boken med blå farger på seg.

«Veien til et jeg» av Margaret Aagaard…

Omslaget hadde et tegnet bilde av ei lita, rødhåret jente som så ut til å streve seg igjennom et uvelkomment krattlandskap. På himmelen kunne man se antydningen av et enkelt øye som fulgte kritisk med på den lille jentas minste bevegelse. Jeg ble fascinert og stod ganske lenge og bare så på bildet. Til slutt snudde jeg boken med en rask bevegelse og begynte å lese på baksiden. Jøje! Det var jo akkurat dette jeg hadde sett etter. En bok om angst. En bok om å leve i en verden usynlig for andre. En bok om sånne som meg. Jeg måtte ha den med meg hjem.

Med boken hardt i hånden, gikk jeg som forhekset mot skrivepulten der bibliotekaren satt. Verden rundt meg var borte. Jeg så bare denne boken med de blå detaljene. Til og med de lugubre ungdommene var en saga blott fra minnet. De betydde ingenting de neste sekundene. Jeg ga bibliotekaren lånekortet mitt og sa at jeg gjerne ville låne boken. Nå var det bare om å gjøre å komme seg raskest mulig ut og hjem. Med forhekselsen fortsatt i kroppen, passerte jeg ungdommene med uvitende overlegenhet og spaserte ut av vinterasylet med nytt håp i sikte.

Jeg dro tidlig hjem fra skolen den dagen.

Jeg leste boken med vid åpne øyne og stort engasjement. Det var en fascinerende biografi om forfatterens egen erfaring med den samme forvridde og fremmede verdenen som jeg også hadde blitt en del av. Hennes angst hadde riktignok oppstått som følge av en psykisk mishandlende mor -noe som absolutt ikke har likhetstrekk med mitt forhold til min egen mor, min mor er helt suveren- men forfatterens beskrivelse av selve angsten var à point. Hun satte ord på ting jeg knapt hadde begynt å forstå. Som om hun kjente meg og visste alt om meg. Som om hun var mitt fremtidige «jeg» og at hun hadde sendt meg denne boken fra fremtiden for å redde meg fra undergangen. Men forfatteren var et totalt ukjent menneske. En ukjent som hadde vært inne i mitt indre og fortalt min historie om min angst…

Denne linken til et menneske jeg aldri har kjent, har blitt med meg i alle disse årene; og tanken på boken og ønsket om å se den igjen, begynte etter hvert å blomstre i bevisstheten min. Ettersom tiden gikk, ungdomsskoleårene nærmet seg slutten og jeg beveget meg mot nye horisonter, begynte jeg å glemme små detaljer fra boken. Deretter større og viktigere ting. Og noen år senere var nesten hele historien borte fra minnet. Dette kunne kanskje vært kroken på døren for å noen gang tenke på boken igjen. Men! Det jeg derimot aldri glemte, var følelsen. Følelsen boken ga meg. Følelsen av håp, lærdom, mening og tilhørighet. At det var andre der ute i den samme mørke verdenen som jeg og som også kjempet for å finne en utvei. Noen som var nærmere løsningen enn meg. Noen som kanskje allerede hadde funnet friheten og som kunne fortelle meg hvilken vei jeg skulle gå.

Jeg måtte finne henne igjen! Margaret og den blå boken hennes…

Jeg liker dårlig at enkelte skal sammenligne lidelser som om det var en turnering bare noen få kommer seirende ut av. Da vi var små fikk vi ofte høre om «de fattige barna i Afrika» de gangene vi for eksempel ikke ville spise opp maten vår. Det er selvsagt helt på sin plass å lære om alt som skjer i verden, men akkurat denne usaklige doktrinen kunne jeg gjerne vært foruten, da den bare resulterte i skamfølelse og en dårlig samvittighet som ikke hjalp noen; aller minst barna i Afrika.

Jeg kan ikke huske at mine foreldre noen gang kom med denne leksa, men jeg hørte den stadig vekk på skolen, av strenge lærerinner fra «den gamle skolen». Jeg lurte alltid på hvorfor disse lærerinnene ikke bare kunne bli værende på denne andre gamle skolen i stedet for å tynge mine syv år gamle skuldre med store verdensproblemer jeg nå følte at jeg selv hadde skyld i.

Jeg synes fryktelig synd på de sultne barna i Afrika. Jeg synes i grunn fryktelig synd på alle sultne, fattige, syke og, på andre måter, lidende mennesker verden over; og hvis det virkelig finnes en gud som har makt over alt på jord, må h*n være en sadistisk jævel…
Gudfryktige mennesker vil kanskje forsvare seg med å si at vi har fri vilje, men jeg tror neppe at det å leve et vanskelig liv -på den ene eller den andre måten- er noens frie vilje, så her må nok de gladkristne komme med en bedre unnskyldning.

For meg er det en urettferdig og utdatert klisje at man må leve opp til såkalte «stereotypiske» lidelser* (*velg selv hva det betyr for deg) for å kunne få en slags aksept for å si høyt at «hey, jeg har det faktisk jævlig kjipt». Alle kan ha det kjipt, hvor som helst, når som helst og under hvilke som helst omstendigheter. Og det å beklage seg over egne vanskeligheter, er jo på ingen måte synonymt med manglende empati for andre som også sliter. Det er helt problemfritt å ha medfølelse for både seg selv og andre; i grunn synes jeg selvmedfølelse er minst like viktig.

Jeg er heldig som får lov til å bo i et land som Norge, et land med mye frihet og rettigheter. Jeg føler meg privilegert over at jeg kan få økonomisk hjelp av staten når jeg er for syk til å jobbe og tjene egne penger. Jeg er veldig takknemlig for at jeg kan få hjelp når jeg trenger det, helt gratis. Jeg er glad for at det stadig blir større aksept for å være annerledes. Og jeg er evig takknemlig for at jeg har hatt en super barndom, og at jeg har en flott familie, gode venner, en snill kjæreste og en trofast hund.

Men betyr det at jeg bare må holde kjeft og «slutte å syte»?…

Det råder liten tvil om at noen har det verre enn andre. Jeg ville selvsagt ikke stilt meg likegyldig til om jeg hadde levd det livet jeg lever nå, eller om jeg for eksempel hadde måttet leve i fattigdom, i nød eller med en livstruende sykdom. Jeg synes bare det er totalt meningsløst at det skal ende opp som en jævla konkurranse om hvem som skal få lov til å snakke om det og ikke. Det som er ille for meg er ille nok for meg, og det som er ille for deg er ille nok for deg; uansett hva vi sliter med og hvor i verden vi befinner oss. Og da må det være rom for at hvem som helst kan få lov til å gi uttrykk for at de har det vanskelig uten å behøve å høre at «det alltid er noen som har det verre så slutt å klag». Det er nettopp slike kommentarer og holdninger som er en av grunnene til at jeg selv har slitt og fortsatt sliter mye med skam over min egen sykdom; for jeg har jo gode venner, fin familie og alt det der; og i tillegg så bor jeg tross alt i Norge og der er jo alt så bra…

Men betyr det at alt er bra? Eller kan det også bety at mange vil føle et press på å måtte ha det bra fordi utgangspunktet krever det? Du får spørre deg selv…

…men husk!:

Det er fullt mulig å klage på sitt og samtidig legge en tier i ei innsamlingsbøsse.

Først publisert på gammel blogg i 2021. Deretter publisert i “Psykobloggen”, Mental Helse Norges egen bloggplattform, og “Sinn og Samfunn”, Mental Helse Norges medlemsblad, samme år.