Stolthet og fordom

Jeg savner den verden der farger bare var farger. Noe man brukte til blanke ark eller for å vise noen hva de betyr for en.  

-der orange var en farge som representerte glede og latter, ikke en kamp mot vold av kvinner og jenter…

-der rosa var kjærlighet og ikke en sykdom…

-der hvitt var fred og ikke overgivelse og død…

-der gult var solen og sommeren. Ikke en kamp for menneskerettigheter. 

-der grønt, rødt og blått var balanse lidenskap og harmoni. Ikke løgner, maktmisbruk og svik

-der regnbuen bare var noe vakkert på himmelen og ikke en evig kamp for kjærligheten…

 

#pride #pridemonth #stolt #stolthet #likestilling #kjærlighet #sammenervisterke

Hjernetåke

Har du hørt om hjernetåke? Den grålige skyen som brer seg over hjernen og som får deg til å gjøre eller si helt uplanlagte ting? De gangene du går på badet og pusser tennene når du egentlig skulle vasket hendene på kjøkkenet? De gangene du setter ketchupflasken på kjøkkenbenken og zaloflasken i kjøleskapet? Eller når du er på kjøretur og plutselig glemmer hvor du skal?..,

Yup… Hjernetåke. 

Vi kan alle oppleve snev av denne tåka i løpet av livet. Men hvis man er kroniker, slik som meg selv, vil man oppleve dette til både støtt og stadighet. Kort og enkelt forklart så oppstår hjernetåke fordi hjernen er så opptatt av å jobbe med den kroniske sykdommen at den utelater å fokusere på andre oppgaver som da blir «mindre viktige»; som f.eks. hukommelsen. Da jeg først begynte å oppleve dette fenomenet, ble jeg redd. Jeg trodde det var noe galt med meg eller at jeg var i ferd med å bli tidlig dement. Men selv om det til tider kan være litt plagsomt så har det heldigvis sin naturlige forklaring.

Mange av dere har sikkert opplevd at dere kan glemme ting og surre med ord og setninger hvis dere er veldig stressa eller opplever store smerter. Det blir på samme måten. Hjernen er da så opptatt med å hjelpe dere igjennom stresset eller bistå med å takle smerten at alt annet blir nedprioritert. Heldigvis så vil stress og smerte for de fleste mennesker være kortvarig; det vil avta, og hjernen er raskt tilbake i kontrollrommet med full oversikt over samtlige utfordringer. 

Men sånn er det altså ikke når man er kronisk syk. Da bruker hjernen langt mer energi på den kroniske delen av kroppen til en hver tid, og andre ting blir da pittelitt mindre ivaretatt. Det fører, som sagt, til at hukommelsen ofte svikter, samt at man gjerne blander sammen setninger og sliter med å finne ordene. Flytebrygge blir til «bryteflygge», vaselin blir til «valesin», sykkel blir til «kylles» og TV blir til «VT»… 

På en skikkelig sliten dag så skulle jeg nok greid å få selveste Yoda grønn av misunnelse hva setningsoppbygging angår… «På tur vi skal». «Sliten jeg er». «Jeg sulten er syltetøy»…

Joda… (ev. Yoda…)

Når man har en dag der man er skikkelig sliten og man har nødt til å fokusere over hvert eneste ord man vil ha ut -det er ganske frustrerende. For ikke å snakke om hvor dum man innimellom føler seg ovenfor de som ikke kjenner til tilstanden. Jeg har sagt mange rare ting til folk jeg ikke kjenner så godt, og jeg har ofte lagt merke til at de titter litt rart på meg;) Der røyk den muligheten til et intellektuelt førsteinntrykk liksom;P

Men men…Noen må jo også ta jobben som «ho litt rare», og hvis fisken får lov til å dømmes ut fra sin evne til å svømme (ikke treklatring) så vil jeg si jeg klarer meg eksemplarisk som rar;)

 

#hjernetåke #psykiskhelse

Påske

Våren er her og påsken er allerede godt i gang. Det er min favorittid på året og jeg nyter det alt jeg kan. Sola titter frem og lyser opp de mørke hjørnene i hodet mitt; og i skrivende stund ligger jeg på safa’n i stua til René og ser på TV. Vi skal snart gå tur:)

Det eneste jeg kan sette finger’n på som er noe negativt med våren, er at sola -i all sin latterliggjøring- viser meg hvor jeg har bomma på støvtørkinga…

Påsken har blitt tilbrakt med mine to tyske beundrere, og vi har kost oss med «haging», film, besøk og utendørs frokostspising i sola. Da er det ingen grunn til å klage; bare nyte:)

Men til tross for at påsken har vært chill så kommer man ikke utenom litt hverdagsaction; i hvert fall ikke når Tina er involvert… 

René skulle lage chillisupppe, og i den anledning påtok jeg meg oppgaven med å skjære opp grønnsakene (da dette er det eneste innen matlaging det er umulig å føkke opp…). Jeg kuttet opp en hel masse chilli, men til tross for iherdig håndvask etterpå, så ikke chilien ut til å ville la seg vaske av med det første. Bare synd jeg ikke merket det før to sekunder etter at jeg hadde snytt meg og klødd meg rundt nesen… Det begynte å svi som et fytty hæææl…%%^* og det ble bare verre. Heldigvis ser jeg mye på humor- og vitenskapsprogrammet «Brille», og der hadde de en gang et tema rundt det å slukke «chillibrann». Det var altså melkeprodukter som var løsningen. Men hva skulle jeg gjøre? Legge nesa oppe i et glass med melk?

Valget falt på en boks med Creme Fresh som stod i kjøleskapet. Jeg tok en stor skje av den hvite guffa, la det i et kjøkkenpapir og trykket det hele på nesa. 

Så satt jeg der, da…med nesa, bihulene og halve trynet fylt med «Krem Fresj»…

Nice…

Jeg mistet dagsrasjonen med verdighet, men det hjalp, så det var verdt det. 

At ikke René lo seg ihjel…

Anyways…

Stor takk til TV Norge og «Brille». Takk til Tine Meierier. Og takk til René som er like glad i meg, selv om jeg dyttet halve grilltilbehøret i ansiktet…

God påske!:)

 

Alle fargene i regnbuen

Det har skjedd mye de sisten ukene, og resultatet av det har vært et aldri så lite vakuum som dessverre ikke hadde blogging som en del av agendaen.

Starten på året har vært en blanding av både opp og ned, og ting har gått i en retning jeg ikke helt hadde forventet. Men før dere tar på dere bekymringshatten for deres følsomme venn så kan jeg altså informere om at det er en god ting. 

2019 skulle bli mitt «finne-mæ’-sjæl-år», og jeg hadde for lengst innfunnet meg med at singeltilværelsen kunne vare både godt å væl før jeg i det hele tatt ville vurdert å gi en ny mann audiens i mitt liv. Oh! hell no, liksom… Jeg hadde til og med vært på Cubus og kjøpt en haug med komfortable rekke-opp-til-armhulene-bestemor-truser som ville fått selv Bridget Jones til å bli grønn av misunnelse. Jeg hadde lagt joggebuksene lengst frem i klesskapet, jeg hadde dratt ned persiennene i stua, og valentinsdagen var for lengst disset. 

Her skulle det singles. Og finnes. I bestemortruser. 

Menneh…

Er det noe vi alle har lært så er det vel at ting har en tendens til å dukke opp når man minst venter det. Og denne gangen var intet unntak. 

Så da sitter jeg der, da… I bestemortrusene mine; og brått en måned senere så var jeg både omringet, okkupert og beseiret av en særdeles utholdende, tålmodig og lite lettskremt fyr fra landet. 

Sånn kan det gå…;) Og jeg har det faktisk innmari fint:) Jeg er ei sabla heldig dame!

For tre uker siden fylte Elwood ni år, og det ble feiret med drop-in-bursdag. Jeg har aldri hatt en drop-in-bursdag før. Når jeg tenker meg om så har jeg vel aldri hatt drop-in-noe-som-helst; siden jeg er liten fan av overraskende besøk. Men én gang må jo bli den første, og jeg må si det gikk riktig så bra. Og for første gang ble det også en blanding av både venner óg familie; og nå også kjæreste. M&P har lenge hatt til gode å hilse på størsteparten av min vennekrets så jeg tenkte det var på drøy tid. De kom alle godt overens, og M&P påpekte senere noe jeg egentlig allerede vet, men som det likevel er gøy å høre; og det var at jeg har mange utrolig forskjellige venner. Mens andre sitter der med 20 utgaver av sitt eget speilbilde så er jeg så heldig å sitte på skattekisten i enden av regnbuen. Det er liksom creme de la creme av hva vennskap har å by på; og jeg føler meg vanvittig privilegert over å få lov til å ha disse flotte menneskene i livet mitt. Det er folk i ulike aldre med ulik bakgrunn. Det er forskjellige stiler, personlighetstyper og tankesett. De har ulike drømmer, meninger og ønsker for liv og fremtid. En fargerik blanding fra A til Å. Så jeg har nok ikke 20 versjoner av mitt eget speilbilde, men man kan til gjengjeld kanskje si at jeg har 20 versjoner av min egen personlighet. Det høres kanskje litt schizo ut, men jeg er jo litt rar så who cares?!…;) Men én grunn må det jo også være til at jeg kommer over ens med så mange ulike typer av mennesker;) Det var i hvert fall en veldig fin dag og jeg tror folk koste seg og satte pris på en anledning til å treffes:) Et ekstra pluss at min nye flamme også passet godt inn midt oppe i det hele;)

Tre uker har jo gått siden dét, og mye av tiden har blitt tildelt min nye halvdel (som for øvrig lyder navnet René), og vi har kost oss med masse filmtitting, matlaging (han kokkelerte, jeg spiste. Dere vet godt at jeg ikke kan lage mat), og de siste dagene har vi drevet med «haging». Jeg har kost meg masse, og det har jeg tenkt å fortsette med;) 

Ha en riktig fin «hump day»;P

 

#haging #hagearbeid #vår

 

 

V-DAY

Jaja…da kom den ene dagen i året der kjærligheten er en plikt, og derfor går totalt mot sin hensikt. 

Personlig har jeg litt aversjon mot valentinsdagen. Ikke fordi jeg er singel, men fordi jeg ikke fatter at noe så viktig som kjærligheten bare skal få oppmerksomhet én gang i året. Kjærlighet burde være en selvfølge, noe som er overalt hele tiden. Ikke noe man må strebe etter eller kaste bort masse penger på. Kjærlighet skal ikke være en forpliktelse, en konkurranse eller en krampeaktig handling der man må kjøpe blomster, sjokolade, kort og teddybjørner for å vise at man er glad i noen.

Handelsstanden er vanvittig god på å tjene store summer på vår dårlige samvittighet, og minst like god på å utnytte det faktum at bare fåtallet av oss gir faen i mainstreamen. 

Ja, det er selvsagt hyggelig å få blomster og oppmerksomhet, men det er også hyggelig å få det av lyst og ikke av plikt. Så hvis du på død og liv vil kjøpe blomster så gjør det heller den 15. februar. Da er det jo halv pris på alt sammen. 

Men husk! Kjærligheten i seg selv koster ingenting; blomster er bare en hyggelig gest. Selv foretrekker jeg frokost på senga og en god armkrok; og det er helt gratis;)

POFF! Kurert!

Hvis du kjente noen som manglet begge armene; ville du bedt dem om å «ta seg sammen» hvis de fortalte deg at de ikke kunne drive med håndarbeid? Ville du sagt at om de bare tenkte mer positivt og hadde en bedre innstilling så ville de fint klare å brodere?…

Nei?…

Du ville ikke det, sant?…

Hvorfor?

Fordi det er respektløst, ufølsomt og ganske så meningsløst.

Right?!…

Men hvis du kjente noen som var psykisk syke, da? -og de fortalte deg at noen ganger blir de redde og triste uten grunn, og at dette hindrer dem fra å få til visse ting. Hva er sannsynligheten for at du ville sagt de samme ordene til dem? At de bare skulle «ta seg sammen» eller ha en bedre innstilling?

Ganske stor sannsynlighet, ikke sant?

Vær ærlig nå!…

Nettopp!

Så hvordan har det seg, da -at psykiske og fysiske lidelser blir behandlet så annerledes?

Hva hvis jeg skulle gått bort til en som var lam og bedt vedkommende om å skjerpe seg og bare reise seg fra rullestolen? Hva hvis jeg skulle be en dødssyk om å bare tenke seg frisk? Hva om jeg skulle sagt til min venninne, som har kroniske bekkenleddsmerter, at smertene hennes bare er inne i hennes eget hode og at hun bare må tenke mer positivt? Hva om jeg skulle bedt en som ligger i koma om å, i det minste, forsøke å våkne?…

Det er jo galskap. Ingen med vettet i behold ville sagt noe sånt.

Men hvorfor er det da slik at mange mennesker likevel tror de har en gudegitt rettighet til å lire av seg alskens bullshit til en med psykiske plager, mens det ikke en gang ville falle dem inn å si det samme til en som var fysisk syk? Hva er forskjellen?

Jeg annerkjenner selvsagt at mange av disse «gode rådene» er så velmenende som de kan få blitt (for en sjelden gang er de faktisk gode). Men det handler om å utvikle en litt større forståelse for at det ikke er noe lettere å fikse psykiske lidelser; og at personen som, til støtt og stadighet, får alle disse «gode rådene», mest sannsynlig har tenkt på dem selv ti tusen ganger allerede…

Hvorfor er det så mange som tror at de magisk kan kurere psykisk syke?… «Du må bare komme deg på trening» (POFF! Kurert!). «Tren bort depresjonen» (POFF! Kurert!). «Du må bare tenke positivt, vettu» (POFF! Kurert!). «Du må bare tenke på noe annet» (POFF! Kurert!). «Du må bare spise sunt» (POFF! Kurert!). «Du trenger bare å komme deg ut i sola» (POFF! Kurert!). «Du må bare lære deg å nyte livet» (POFF! Kurert!). Bare, bare, FØCKINGS BARE!! Hvis jeg noen gang skal skrive min egen selvhjelpsbok a la «Fuck Feelings», så skal den hete «Fuck Bare». Og hvert kapittel skal hete «Fuck Bare kapittel 1», «Fuck Bare kapittel 2» osv…

Seriøst! Hadde jeg fått en krone for hver gang, ass…

Jeg er psykisk syk. Jeg er ikke dum. Jeg har ikke smerter i «intellekten», kramper i fornuften eller skade i handlingskraften. Hadde det virkelig vært til å «bare» så hadde jeg «bare’t» for lenge siden. Jeg hadde gått rundt og «bare’t» dag ut og dag inn. Jeg hadde «bare’t» til ordet var brukt opp!! Jeg hadde «bare-bare’t» til høyre og «bare-bare’t» til venstre. Jeg hadde «bare’t» så mye at alle de som noen gang har bedt meg om å «bare», skulle fått lov til å tygge i seg hvert eneste «bare»-ord de har sagt!! …til noen!! Hadde det virkelig vært til å «bare» så hadde det vel ikke vært et problem i utgangspunktet, heller. «Bare» er det som brukes når man er tørst og man «bare» kan ta seg et glass vann; forutsett at man lever i et land der alt mellon 2 og 5 vannkraner er fast inventar i et hvert hjem. Der kan dere se… Det er jaggu ikke alltid det «bare» er til å ta seg et glass vann, heller…

#psykiskhelse #psyktfrisk #kronikerkollektivet #helse #campcasus

Afterword. Well, fuck me

Boken forteller om viktigheten av å gjøre det beste ut av det man har, og ikke strebe etter urealistiske mål som bare ender i skuffelser likevel. Hvis man forventer mer av seg selv enn man klarer å yte, vil tilværelsen lett gå fra selvforbedring til selvdestruksjon. I could not agree more. Det er essensielt for din livskvalitet å ha evnen til å leve med det faktum at nesetippen faktisk ikke strekker lenger enn det den gjør; og derfor slutte å jage regnbuen (den er like fin på avstand).

Husk også på at problemer og lidelser ikke har noe stigma. De angår alle; fra Fylle-Frans på gatehjørnet til Jacob Vinke Lanke på Bygdøy. Så hvis du føler deg litt nedpå når fine Frogner-frøkner valser forbi deg med pelskåpene og Gucci-veskene sine -så skal du ikke se bort fra at store kåper, skjuler store hemmeligheter…;)

Livet burde være mange lyspunkter og noen utfordringer. For mange er det omvendt; og disse kjemper en kamp man aldri får applaus for. Men de er krigere like så, og de er sterkere og mer utholdende enn det er mulig å forestille seg. Og er det noen som vet at «den hellige gral» ikke finnes, så er det nettopp disse menneskene. Så sett pris på, og lev fullt ut for, hvert eneste lysglimt du får. Du vet aldri når det neste kommer. And if all else fails -gjør det rette. Vær der for andre og vær snill. Da kan man i det minste like det man gjør selv om man ikke alltid liker seg selv…

Konklusjonen -slik jeg ser det- er at livet både kan suge og være urettferdig; for noen mer enn andre. Men at det er så viktig, så viktig å fokusere på det som gir deg noe og det som tilføyer livet -om ikke noe positivt- så, i det minste, ikke noe negativt. Det er faktisk mulig å finne glede i det nøkterne også:)

Dette er utvilsomt en selvhjelpsbok utenom det vanlige; men det er også den mest behjelpelige prosa’n jeg har lest. Effektiv, rett på sak og ingen «dulling». I like it! Boken er som det første solskinnet etter en mørketid. Som duften av tulipaner etter vinter. Som synet av sanitetskvinner med fastelavnsris. Boken er et vårtegn i et hav av mørke; og den anbefales på det sterkeste.

Det er et kjent uttrykk som sier at «hvis livet gir deg sitroner, lag lemonade». Slik jeg tolker denne boken, ville jeg heller sagt at «hvis livet gir deg sitroner, så la være å ta imot dem; og stikk heller på butikken og kjøp en moden mango».

#bok #bøker #sakprosa #prosa #selvhjelpsbok #hjelptilselvhjelp #fuckfeelings #outland #michaelbennett #drmichaelbennett #sarahbennett

Kapittel 10. Fuck Treatment

Dette kapittelet er, i stor grad, en lang oversikt over mange former for terapi, og hvor de befinner seg på bullshit/noshit-skalaen. Veldig praktisk egentlig; og en indikator på at undertegnede i hvert fall ikke har tråkket så alt for gæli i terapijungelen. Dog har jeg ofte kommet til å forstå at selv om visse terapiformer er bra så finnes det fortsatt ubrukelige terapeuter…og man må ofte pløye igjennom en god del før man finner den som lever opp til forventningene; de realistiske i hvert fall.

For mange har nettopp dette; urealistiske forventninger til terapi. At det liksom skal være en quick fix for å få deg ut av «the doom» så du kan danse ubekymret videre på livets rosa skyer. Men med mindre terapeuten din heter Yoda, er du nok best tjent med å ha et noe mer realistisk møte med terapi. Jeg tror faktisk man vil være langt mer mottagelig for behandling dersom man ikke setter for høye krav. Om ikke de rosa skyene gjenoppstår, så kan du fortsatt lære deg å danse igjen; selv om det kanskje blir på nåler i stedet.

Terapi kommer i mange former; men det handler altså om å være realistisk og å ha mål du kan leve opp til. Det er jo liten vits å betale tusenvis av kroner eller kaste bort masse tid og energi på en «set up for failure»…

Terapi er ikke for alle, like mye som at alle ikke er noe for terapi. Men én ting er i alle fall ganske sikkert, uansett hvor klisjé det er å si det… Terapi må være ønsket. Intervensjoner har lite for seg, selv om formidags-TV gjerne forsøker å overbevise deg om noe annet.

Terapi krever selvinnsikt, initiativ og vilje til å bøye på ting du tror på. Det må være en viss mottagelighet til stede. Og selvrettferdigheten kan du bare legge fra deg ved inngangsdøren; den er det ikke rom for…

Og hvis terapi ikke er noe for deg så burde de øvrige kapitlene i denne boken ha rustet deg opp til et akseptabelt I-can-do-this-shit-on-my-own-nivå.

Lykke til!

#bok #bøker #sakprosa #prosa #selvhjelpsbok #hjelptilselvhjelp #fuckfeelings #outland #michaelbennett #drmichaelbennett #sarahbennett

Kapittel 9. Fuck Assholes

Dette kapittelet summérer, på sett og vis, en del av de andre kapitlene. Forfatteren valgte likevel å la Rasshøla få sin helt egne hedersplass i boka; fordi det trengs! Og Rasshøl er jo i grunn et salig kapittel for ség.

Forfatteren insisterer på at «Assholes» skal skrives med stor «A» og aller helst med et patentmerke. Rasshøl, som jeg vil kalle de på godt norsk (også med stor «R»), blir betraktet som en egen rase i så stor grad at de ansees som et eget folkeslag med sitt helt egne språk. Det hadde heller ikke plaget meg noe nevneverdig hvis de også kunne hatt sin helt egne øy -Assholia- med enveistrafikk. Der kunne de bodd i sine Rasshøl-byer med sin Rasshøl-borgermester og kjørt rundt i sine Rasshøl-biler mens de hørte på Dennis Leary på vei til sin Rasshøl-jobb.

Dette virket mistenkelig kjent…

Rasshøloppførsel er ikke en skill; det er en mangelvare. Manglende evne til å oppføre seg som folk. Men nettopp fordi de er Rasshøl -hensynsløse og egosentriske- så har de ofte en tendens til å komme langt i livet; fordi de har ingenting imot å tråkke på andres tær. Jeg tror noen ganger at de til og med gjør det med glede. Man behøver strengt talt ikke se lenger enn til politikken… De gaper ofte høyt, men det må ikke nødvendigvis forveksles med et oppegående intellekt.

Selv har jeg -som folk flest, vil jeg tro- kommet i veien for ett og annet A-hole i løpet av livet; både blant vennskap, forhold og fremmede. Og er det noe jeg har lært så er det at det er liten vits å verken ruste til krig mot dem eller å få dem til å høre på fornuft. Det er bare å glemme å få det siste ordet eller noen form for «closure», med mindre det går rettens vei og du har fanget fullt av hardtslående bevis…

Noe av det mest frustrerende med å bli utsatt for et Rasshøl -å være den snille i kampen mot det onde- er det faktum at ålreite folk fortsatt har moralske kodekser de handler ut fra, mens Rassen bare måker vei uten hinder. (Noen ganger blir det veldig tydelig for meg hvilket land jeg kommer fra…)

Man kan være fristet til å gå ned på samme nivå som vår nemesis. Men selv om det på mirakuløst vis skulle bære frukter så har vi derimot tapt mot oss selv. Så spørsmålet er hvilken pris vi er villig til å betale for å «vinne», og om vi synes det er greit å risikere å gå på akkord med vår egen person…

Rasshøl gir mer enn gjerne deg stempel som Rasshøl hvis det preller skylden av deres egen rygg. Og de er standhaftige i sin rett på sannheten. Problemer er bare at de stoler mer på egne følelser enn på logikk når de definerer denne sannheten; og når verken deres emosjonelle eller moralske kompass ikke akkurat er kvalitetsstemplet, er det ganske åpenbart at de ikke bare lurer deg. De lurer også seg selv. Disse menneskene kan potensielt være farlige, samt destruere mye på sin vei fordi de tror så hardt på sin versjon av sannheten at det også overbeviser andre. Og da står du der alene…

Om du skulle havne i nettet til «ein slik ein» så anbefaler boken både flytting til annen by og anskaffelse av nytt navn. Så ille kan det altså være å krangle med personer som har null i innsikt og hundre i selvettferdighet…

Lyspunktet i all ufordragerligheten derimot, er at Rasshøl ofte blir lei av «prosjektene» sine hvis responsen som nærer deres Rasshøl-adferd, uteblir. Det kan være utfordrende å holde tunga rett i munn (og helst også med munnen lukket) når instinktene sier at du skal angripe. Men å innta en stoisk holdning, er nok den beste løsningen her…

Så til tross for at en «encounter» med et Rasshøl kan være en skikkelig tålmodighetsprøve, vil til slutt Rasshølets luftslott begynne å slå sprekker. Så hold stødig grunn hele veien. Behandle dem som en influensa; legg deg i dekning og vent dem ut.

Og husk: Ikke alle er «gode på bunn»…

#bok #bøker #sakprosa #prosa #selvhjelpsbok #hjelptilselvhjelp #fuckfeelings #outland #michaelbennett #drmichaelbennett #sarahbennett