Å vente på en diagnose kan noen ganger sammenlignes med en adopsjonsprosess; det tar ofte lang tid. Særlig sakte går tiden når man allerede har en mistanke om hva som mangler, og at alt man egentlig behøver er at en dyktig psykolog ser det samme som deg og kan gi deg den bekreftelsen du søker etter.

 

I mange år har jeg ventet på en knagg å henge denne hatten på, og torsdag 18. april var dagen. Etter en lengre og grundig utredning hos en psykologspesialist, ble diagnosen endelig spikret på plass, og jeg føler meg så usaklig lettet at jeg har lyst å bestille en kake og holde en fest (introvert style: meg og bikkja).

 

So without further ado…

 

Jeg er på spekteret. Nei, jeg snakker ikke om en av erkefiendene til James Bond, men om autismespekteret.

 

Jeg har autisme. Jeg er autistisk. Eller hvordan sier man det egentlig? Samma faen, jeg er glad okke som.

 

Nå fikk jeg endelig tørket støv av den siste hatten og hengt den respektfullt på knaggen den alltid har vært ment å henge på. Puslespillet er ferdig puslet, og jeg kan begynne å se hele bildet. Bildet av meg og den jeg er. Nå er jeg så mye tydeligere for meg selv. Og da er det også lettere å være tydelig for andre.

 

Det er mange som preacher at de ikke liker merkelapper, men for meg har dette alltid vært en måte å forstå meg selv bedre på. Det blir lettere å tilegne seg informasjon når man vet hva man leter etter, og det er lettere å be om hjelp når man vet hva man ber om hjelp til. Jeg har gått mye rundt i mørket på søken etter informasjon om noe jeg ikke helt har visst hva er, og det har vært frustrerende til tider. Nå vet jeg. Jeg vet hvilken vei jeg skal gå, hvilken vei som er min. *Insert confetti and glitter here*.

 

Å forstå seg selv bedre, har like god effekt eksternt som internt, fordi det også gjør det enklere i møte med andre. Det er ikke uvanlig å kjenne på skam når man lever med noe som er litt annerledes og ukjent, og den skammen tror jeg neppe blir noe svakere av å ikke vite hvorfor ting er som det er. Man blir retningsløs og usikker, og dermed også langt mer disponert for å føle seg sårbar i f.eks. sosiale settinger. Og slike situasjoner nærer bare skammen enda mer. Og vipps så har du onde sirkler til både høyre og venstre. Kroppen havner i freeze mode, og hjernen topper hele kaka (ikke festkaka, en annen kake) med total software failure.

 

Og med full systemsvikt innabords skal man samtidig være sosial og gi et godt inntrykk av seg selv. Da blir det vanskelig. Jeg er vanligvis åpen om det meste, men det er skummelt å ikke alltid vite hvordan man blir møtt. Muligheten for avvisning er jo alltid til stede samt at konseptet «tid og sted» også har litt å si. Da blir det ofte til at jeg heller blir sittende som veggpryd selv om jeg egentlig gjerne vil være med på leken.

 

For de som ikke kjenner meg eller vet at jeg lever med disse tingene så kan jeg nok fremstå som stoisk og uinteressert. Men egentlig er jeg bare engstelig, overveldet og redd for å ikke bli godtatt som den jeg er. Jeg har lyst til å være sosial og jeg vil gjerne snakke med mennesker. Jeg har egentlig ganske mye gøy å snakke om. Men jeg strever litt med å være den første som tar kontakt fordi frykten for avvisning og frykten for å ikke være bra nok, er så sterk. Det er selvsagt ingen andre enn meg selv som trigger denne frykten, men det er vanskelig å tenke klart når følelsene er så intense.

 

Heldigvis har jeg flere gode venner som har klart å komme igjennom til meg for lengst, men det er alltids nye mennesker å bli kjent med, og jeg må fremdeles gjøre et godt stykke arbeid for å føle meg trygg nok til å oppsøke det som er ukjent. Men noen ganger behøver man litt drahjelp, og derfor tenker jeg at dette innlegget kan fungere oppklarende både for de som er i ferd med å bli kjent med meg, de som skal treffe meg i fremtiden, og for de som kanskje kan ha nytte av dette innlegget som et verktøy til å tydeliggjøre seg selv for andre. Uansett håper jeg det kan komme noe positivt ut av det.

 

God mandag.

Det siste året har vært ganske tøft og frustrerende, sånn helsemessig, i hvert fall.

Mye annet har egentlig vært ganske fint.

 

På omtrent denne tiden i fjor, startet jeg med utprøving av ADHD-medisiner. Jeg har medisinskrekk så jeg valgte å mikrodosere for å gjøre introduksjonen av medisinene så skånsom som mulig for kroppen. Glad jeg fikk en midlertidig innleid psykiater som vanligvis ikke jobber på DPS; jeg tror det var en av hovedårsakene til at jeg fikk bruke såpass med god tid.

 

Jeg kom meg greit igjennom det uten de største bivirkningene, men jeg var av/på urolig og nervøs igjennom hele prosessen, fordi jeg kunne jo ikke vite da at det skulle gå såpass bra som det gjorde. Dessverre uteble virkningen også, så nå venter jeg på en ny fase med utprøving av litt andre typer meds. Kan ikke akkurat si at jeg ser fram til enda en runde med engstelse og uro, men det føles riktig og nødvendig å gjøre det for å kanskje kunne komme videre i livet på en vei som er noe mindre kronglete enn den jeg befinner meg på nå. Håper jeg har klart å ta med meg litt ekstra «tøffing» fra runde én slik at jeg kan gå inn i dette på nytt med litt lavere skuldre enn sist. Jeg kan bare håpe jeg er like heldig på runde nummer to når det kommer til bivirkninger. Og mer heldig når det kommer til virkning. Hadde vært en lettelse å kunne lande på noe bra.

 

Akkurat nå har jeg en liten pause fra utprøvingen for å gjøre en nødvendig utredning; og siden det er DPS vi snakker om, har jo selvsagt ikke den prosessen gått helt smertefritt. De er ikke akkurat ekvivalenten med en smooth operator…

Men, men… De synes kanskje ikke sånne typer som meg har nok spenning i hverdagen. DPS bidrar gjerne;P

 

I den forbindelse er det et par andre ting jeg også gjerne vil dele med dere, men det bør nok vente til DPS garantert ér og forblir i mitt livs bakspeil (ikke drit der du spiser osv…).

Men nok om det. Vi går videre. Vi kör videre.

 

For en tid tilbake søkte jeg kommunen (Fredrikstadhjelpa) -i samarbeid med psykologen min- om bistand ifm eksponeringstrening; helt presist om fagperson som kan funke som support når jeg skal ut i «felten» og jobbe praktisk med angsten. Jeg gjør jo mye selv også, men det er litt enklere å få effektivisert og disiplinert den jobben hvis jeg kan gjøre det sammen med noen andre som har kompetanse og som kan bistå hvis jeg behøver det. Jeg hadde mitt første møte med denne kommunepersonen for et par dager siden. Det var veldig hyggelig, og foreløpig virker det til at vi har god nok personkjemi til å kunne samarbeide.

 

Så i en lengre periode framover blir det både eksponeringstrening og medisinutprøving, i tillegg til at resten av livet også skal ha sin plass. Jeg er forberedt på at det kan bli tøft, men jeg håper at jeg også kommer til å kjenne på masse mestring og bedring. Jeg vil nok aldri bli helt hundre prosent frisk -og det kan jeg leve med- men jeg tror at jeg kan bli mye bedre. Jeg har mer erfaring og kunnskap nå enn jeg noen gang har hatt; nå er det på tide å få all denne kunnskapen ut i praksis.

 

Jeg holder dere oppdatert;)

 

Riktig god lørdag!

 

 

 

 

 

 

For en tid tilbake hadde VG et hovedoppslag om ADHD, som handlet om «faresignalene» man kunne se etter hvis man mistenkte at partneren hadde diagnosen. Lite visste jeg at noe så uskyldig som ADHD kunne brukes som virkemiddel for å skape et sladdersamfunn der man nærmest ble oppfordret til å angi hverandre som om det var krigstid. Men okay… Det er hårde tider, og VG behøver vel å tjene til salt på maten som alle andre, og da er sjelden godhet det mest lønnsomme valget. Derfor blir sårbare mennesker som lever med et stigma, rent gull rett i gryta, det.

Nuvel… Ikke overraskende ble det skrik á la rama i ADHD-miljøet, og godt er det for slikt journalistisk søppel mener jeg Norges største og mest innflytelsesrike avis burde se seg for god for. Selv om de selvsagt sjelden gjør det, da.

Mennesker med ADHD ble ikke akkurat framstilt på en positiv måte, noe som lett kan ha blitt ødeleggende for mange, så jeg kan godt forstå at det skapte sterke reaksjoner. Jeg reagerte selv.

Det er jo ikke greit, for faen…

VG fikk en massiv klagestorm, og det resulterte i at de publiserte en beklagelse -i form av en mindre notis. Jeg sendte dem en melding og spurte om ikke beklagelsen burde få like stor spalteplass som selve innslaget -jeg tenkte som så at hvis man sprenger noens hus i lufta, sier man ikke unnskyld med rester av gårsdagens middag. Unnskyldningen bør liksom matche opp mot handlingen, og her synes jeg ikke den gjorde det. Den meldingen var det visst veeeldig vanskelig å svare på. Jeg sendte en oppfølgingsmelding etter en stund og etterlyste svar, men jeg innså raskt at VG ikke responderer så godt på å bli stilt til veggs -noe som er en stor del av deres egen arbeidsbeskrivelse btw; merkelig, det der.

Det roet seg i alle fall en stund, helt fram til Aftenposten bestemte seg for å dra sin egen cost/benefit i ADHD-saken, og selv publiserte et hovedoppslag som ikke var stort bedre enn det VG hadde prestert en tid i forveien. Nok en gang skapte det furore i ADHD-miljøet -forståelig nok. Jeg sendte Aftenposten en melding og spurte om de ikke hadde lært noe av VG og om de i den forbindelse hadde noen angrende ord å komme med, men de viste seg å være like gode på å svare som VG.

Ja, ja…det var verdt forsøket. Mest sannsynlig brant det godt i innboksen deres. Og det er fortjent.

På samme tidspunkt som saken gikk sin seiersgang i Aftenposten, var det stor diskusjon rundt dette på en av de større ADHD-plattformene på Facebook. Jeg delte en screenshot av min melding til Aftenposten, i diskusjonstråden. Jeg ønsket å vise at jeg -på lik linje med flere andre- også hadde bidratt til nulltoleransen for slike kjipe framstillinger av mennesker med ADHD. Det blir liksom litt håpløst når så mange jobber iherdig for åpenhet og aksept rundt mental helse, mens landets største aviser haler og drar i motsatt retning. Disse avisene har jo ofte bevist hvor gode de kan være på bl.a. undersøkende journalistikk, og så gjør de helomvending og lager saker som dette. Litt skuff…

Anyway… En av personene inne i diskusjonstråden peilet seg inn på mitt beskjedne bidrag og gikk til full «lock’n stock» ordkrig mot meg. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å fundere på hvorfor. Det eneste jeg er sikker på, er at det var unødvendig og grunnløst. Det ble ytret en hel masse usakligheter som jeg velger å ikke gjenta her, da det er liten vits å bruke maks tid på masse drama. Men jeg må innom det, fordi denne personen sa noe til meg helt på slutten, som er av relevans. Jeg kom brått på nå at det faktisk er hele, forbanna overskriften på dette innlegget så da er det kanskje greit at det nevnes;P

Denne personen var altså så uenig i min harmløse enkeltsetnings melding til avisen at hun gikk til steget å kalle meg en skam for alle med ADHD.

«Du er en skam for alle med ADHD».

Jeg var altså en skam pga en setning til avisa… Da er jeg sannelig glad hun ikke vet at jeg også gikk på epleslang som barn…

Er det noe mennesker med ADHD gjør altfor mye av så er det å kjenne på skam. Vi skammer oss for at vi tar plass. Vi skammer oss for å få til ting. Vi skammer oss for å ha egne meninger. Vi skammer oss hvis vi setter oss selv først (som om vi noen gang gjør det…). Vi skammer oss ofte over å bare puste eller å være til. Vi skammer oss fordi vi skammer oss… Og er det noen som virkelig bør være klar over dette så er det andre med ADHD. Hun som sa dette til meg hadde selv diagnosen.

Da tenker jeg at det ikke er rart at mennesker strever med å bli akseptert og å finne sin plass i samfunnet hvis man skal oppleve å bli tråkket på av sine egne i tillegg… Man blir pisket av media, man blir pisket av helsepersonell og man blir pisket av likesinnede. Hvem skal man snu seg mot, da?…

Jeg kjenner at poenget med denne historien kan virke litt flytende. Men jeg tror vel at det jeg forsøker å få fram her er at man liksom ikke kan føle seg trygg noe sted, selv om det muligens virker litt vel dramatisk å si det på den måten. Men man blir jo usikker av sånt; i alle fall blir jeg det. Og: min blogg.

Jeg vet jo at ikke alle er slik som personen jeg har beskrevet, og jeg vet at dette kun var én person av veldig mange, men når meldingen man får er så skarp og tydelig som dette, behøver det ikke å være i plenum for at det skal gjøre noe med deg. Metaforisk sett (for de som liker slikt) så behøver man ikke hundre kuler for å ta livet av noen; det holder lenge med at den ene kula treffer der den skal… Og denne kula traff. Og det ville jeg si noe om bare sånn i tilfelle det er andre som har opplevd det samme. Hvis du har opplevd lignende og leser dette innlegget nå så vil jeg bare du skal vite at jeg skjønner at det er kjipt, men at du ikke må gi opp. Og at mest av alt må du høre på din egen stemme og stole på den, og la det andre synes og mener, være en sekundær greie som kun skal lyttes til hvis det er konstruktivt nok. Og det er det ikke bestandig.

**

Til info har både VG og Dagbladet i ettertid fulgt opp med masse plussartikler om «faresignalene» ved ADHD-medisiner. De tenkte sikkert at masse pjatt om meds var litt mer uangripelig enn det er å snakke om menneskene. De finner stadig opp nye måter å gjøre om gammel dritt til ny dritt…

 

Du har helt sikkert opplevd å ha dager der alt bare er feil. Feil, feil, feil! Du sparker tåa i sengekanten i det du har stått opp om morran, og med ett vet du at denne dagen kommer til å bli fullstendig balle.

Vi har alle hatt dem, vi kommer til å fortsette å få dem, og flere -iberegnet meg selv- har denne dagen i dag.

Balle! (Takk til Else for mitt nye kraftuttrykk).

Og når pessimisten sier at nå kan det neppe bli verre, svarer optimisten muntert at «å, jooo da, bare vent!» #jævlaoptimister

For hvis man i tillegg supplerer en god dose høysensitivitet, en slump umedisinert ADHD, samt angst, personlighetsforstyrrelser og tre tiår med undertrykt sinne og aggresjon -da behøver ikke den tåa å være borti noe som helst for at dagen skal excelle farlig fort fra både «helt ok» og «balle» til total meltdowm type snømann-faceplanter-flammekaster.

Det å ha slike dager når man er forholdsvis frisk og rask, kan være kjipt nok i seg selv. Men når man da har et ekstra stort register av følelser som til tider representeres av en dødmetallinspirert hagegnom med blodsprengte øyne, triggerfingre og en frådekjeft som ville misunt enhver OL-deltager (la oss kalle ham Atle), og som plutselig bestemmer seg for å ta over styringa og trykke på alle de røde knappene merket «clusterfuck», «fuck no», «fuck it all», «nononononononononono» og «shitstorm» vol. 1, 2 og 3… -kan det lett gå litt over styr. Da blir små ting store og store ting kan knapt bli store nok. Alt er feil. Huden er feil, håret er feil, klærne irriterer og gjør vondt, og høy lyd blir som et slag i trynet (jeg kan til og med se høy lyd). Alle i trafikken kan brenne i helvete, og hvis noen har tatt «min» parkeringsplass… Ja, da kan de brenne i helvete, de også. Fantes det ikke feil fra før så finner jeg dem garantert i dag.

Selvdestruktive tanker kommer på løpende bånd og forsøker å overbevise meg om at ingen er glad i meg. At ingen liker meg og at alle vil meg vondt. Brått blir tilværelsen mørk og stygg. Alle blir stygge. Hele verden blir stygg. Jeg er stygg. Alt faller i grus, og fortvilelsen blir et faktum. Og siden følelsene mine er så sterke i overbevisningen om denne alternative virkeligheten, blir det ofte vanskelig å stritte imot og be om hjelp. For hvordan skal jeg klare å be noen om hjelp når jeg selv ikke ser klart, og uten at mitt midlertidig dystopiske verdensbilde skal gå ut over andre? Så jeg isolerer meg og sitter med det alene. Sier til mine nærmeste at «ikke kom i dag, jeg har en «sånn» dag i dag»…

Jeg har til sist skjønt såpass, at jeg bør holde meg unna folk som en varulv ved fullmåne når jeg har disse dagene. Og dette med fullmåne er faktisk ikke så fjernt fra sannheten; for er det noe jeg endelig har lært så er det at syklusen min har hatt et ord med i laget når det gjelder forsterking og minimering av symptombildet mitt. Eureka! Et mønster! Det kom jammen ikke for tidlig…

Det er en betryggelse å endelig få oppleve at flere og flere utfordringer i mitt liv faktisk ikke har vært så random som jeg først trodde; nå kan jeg i det minste planlegge besøk og alenetid litt bedre. Men å ikke ha blitt informert om dette før i en alder av nesten førti, er vel et av «symptomene» på en sterk underprioritering av forskning på kvinner… #skjerpings

Jeg vet at de som er glade i meg hadde kommet på flekken om jeg hadde bedt dem om det. De har gjort det mange ganger før -noen ganger også helt av seg selv- og de har gitt rom for hver eneste tåre og hvert eneste hulk av fortvilelse, og frustrerte brøl. Men det har sin pris. For dem og for meg. Så jeg ber dem holde seg unna. Jeg vil ikke være nær. Tør ikke. Redd for å såre. Redd for å slite ut. Redd for at de ikke skal tåle det. Tåle meg. «Du er anbefalt å ikke være nære», som Onkel P synger i «Styggen på ryggen», og det er så sant. Redd for all skammen jeg sitter igjen med når jeg kommer til meg selv og innser at jeg har blottlagt noe av det styggeste jeg har i meg for noen av de fineste jeg vet om. For skammen blir ikke værende på den andre siden; den blir med meg overalt hvor jeg går. Tynger. Tynger til hjertet brister. Fordi noe i meg ikke klarer å forstå at vi er alle «stygge» fra tid til annen, og at vi strekker oss langt og tåler mye for de vi er glad i.

Når støvet endelig legger seg, hagegnomen snorker ufortjent godt, og jeg så smått begynner å se klart igjen, ser jeg at verden ikke lenger er like svart -drøyt irriterende til tider, men nok om det- og jeg ser at det lysner i det fjerne. At det lyser på de folkene som alltid har vært der, men som jeg ikke så i mørket.

Takk for at du tok hånden min selv om jeg ikke kunne se deg.

 

 

Du vet den lyden…når en kid heller en stor kasse med Lego utover et parkettgulv…? Sånn kjennes det ofte inne i hodet mitt. Tanker sponset av Lego. Hjernen fremstilt som sjokkert parkettgulv. Masse tanker i alle former og farger -felles for de alle er at de bråker- stormer rundt inne i hjernen og sender meg inn i en tilstand av total overstimulering og påfølgende «flopp mode». Så mange tanker, men jeg får ikke tak i dem. De leker erteleken med meg; kommer bort og poker i meg når jeg står med ryggen til, og når jeg snur meg har de kommet seg på avstand og står der og ler av meg. Da er det neste tanke sin tur til å dytte meg i ryggen. Og sånn holder de på. De har omringet meg og dytter meg i alle retninger som en ungdomsskolemobb. Og jeg klarer ikke kjempe imot. Jævla Lego-helvete! Nå skjønner jeg hvorfor jeg var en Playmo-kid…

Dette er en kommentar jeg fikk av min nabo en vårdag i april. Hun har jobbet i psykiatrien.

Jeg har akkurat lukket opp døren, og der står hun, lent over meg rett i døråpningen, og sier disse velvalgte ord. Hun og samboeren mente at jeg hadde virket så «sint og irritert» den siste tiden, og at jeg tilsynelatende ikke hadde hilst og vært imøtekommende. De lurte på hva det dreide seg om.

Jeg var riktig nok litt småmuggen fordi de før n’te gang ikke hadde fulgt opp min oppfordring om å ta ansvar for sin del av trappevasken i oppgangen -noe som naturlig nok vil skape irritasjon-, men other than that synes jeg deres oppfatning var helt på viddene.

Hun forteller at de har sittet inne i leiligheten sin og «diskutert» meg, vært «bekymret» for meg, og da lurt på om jeg ikke var «helt i vater». Hun vet godt at jeg lever med en psykisk sykdom, og når hun i tillegg til dette også jobber i psykiatrien, bør hun være fullt klar over at slike ord ikke treffer spesielt bra. Å spørre om noen ikke er «helt i vater», er en fornærmelse; å si det til noen som sliter psykisk, er manipulativt og maktdemonstrativt.

Utsagnet om at jeg ikke var «helt i vater» ble, i den nesten timelange diskusjonen, gjentatt tre ganger. Jeg fikk også høre at jeg bare la ekstra merke til alt bøsset i gangen fordi jeg «gikk jo bare hjemme hele dagen». Da jeg forsøkte å kontre med at jeg går hjemme fordi jeg er kronisk syk (ikke lat), fikk jeg bare til svar at hun selv også var kronisk syk, men at «hun var i full jobb likevel».

Hva slags personlig oppfatning mine naboer har av min måte å være på, får de ta på egen regning. Det behøver ikke å ha en damn shit med realiteten å gjøre, og det er absolutt ikke noen god grunn til å gå løs på en sårbar persons helsesituasjon. Man får i det minste holde seg til sak. Og man behøver heller ikke å være rakettforsker for å forstå at deres såkalte «bekymring» ikke var spesielt genuin. Hvis man er oppriktig bekymret for noen man bryr seg om, er nok framgangsmåten en helt annen. Siden min nabo er klar over at jeg lever med en psykisk sykdom, bør hun, som helsefagarbeider i psykiatrien, vite at slike ord både sårer og skader. Likevel velger hun å oppsøke meg i mitt hjem og komme med slike uttalelser i stedet for å gjøre det hun burde gjøre; tatt ansvar for seg og sitt.

Å bli litt grinete fordi voksne folk ikke gidder å følge opp felles oppgaver og ansvar, er helt normalt og har på ingen måte noe med mitt indre vater å gjøre. Å nekte å følge regler som alle beboere må følge, for deretter å gå til personangrep på de som påpeker det, er derimot ikke innafor. Det blir å klandre meg for min reaksjon på deres manglende folkeskikk, og det nekter jeg å tolerere.

At en psykiatrisk helsefagarbeider kan tillate seg å utvise slike retoriske holdninger ovenfor et menneske som er av samme alen som de hun selv har som arbeid å ivareta, er direkte skremmende. For ikke å glemme hvor innsiktsløst og respektløst det er. Og fullstendig uakseptabelt! Jeg gir totalt blaffen i om dette er noe som skjedde utenfor hennes arbeidstid -noe som også var pasientombudets unnskyldning for å ikke ta tak i saken. Vi har noe som heter yrkesetikk, og hva er vel poenget med å ha den hvis den ikke gjelder 24/7 (i større eller mindre grad)? Kan psykologen min få lov til å trakassere meg etter kl. 16.00? Kan fastlegen min flørte med meg på bar en lørdagskveld? Får fysioterapeuten min lov til å bruke meg som samtaleemne på symøte? Øh…nei.

Jeg vet at jeg ikke burde bry meg noe om henne, og jeg vet at jeg bare burde heve meg over henne fordi jeg er så innmari mye bedre enn dette. Men jeg får det ikke til. Nå har det gått lang tid og jeg klarer ikke å slippe taket i det. Ei heller er det spesielt enkelt å distansere seg fra det siden jeg ser disse naboene i oppgangen og utenfor blokken flere ganger i uken; det er bare med på å vedlikeholde de vonde følelsene jeg har på innsiden.

Jeg kjenner at denne hendelsen definitivt har hatt en negativ innvirkning på min mentale helse. Jeg blir sint over at mennesker kan behandle andre slik; at man skal bruke noens sårbarhet mot dem på denne måten, med overlegg. Det er allerede mer enn nok kjipe holdninger rundt psykisk syke i samfunnet vi lever i; vi behøver ikke flere. I hvert fall ikke fra fagfolk.

Jeg har begynt å kvie meg for å gå inn og ut av leiligheten; jeg ser meg over skulderen for å se om naboene kommer, og jeg tar meg selv i å gå litt ekstra raskt forbi døren deres i frykt for at de plutselig skal åpne og jeg står der ansikt til ansikt med dem. Og det verste er at jeg faen ikke fatter hva det er jeg er så redd for. Jeg har da ikke gjort noe galt. Jeg har ingen grunn til å være redd. Det er ikke jeg som skal gjemme meg og det er ikke jeg som skal skamme meg. Likevel er det jeg som gjør disse tingene, og da ender jeg opp med å bli forbanna på meg selv i tillegg. Jeg forsøker -noe desperat til tider- å lokalisere den blokkeringen jeg så tydelig har et sted inne i meg, men jeg får ikke tak på den. Så hver gang noen gjør meg vondt så blir jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, i stedet for å rette sinnet der det egentlig hører hjemme; hos de som gjør meg vondt. Og med det sitter jeg igjen med dobbel straff, og jeg har ikke gjort noe for å fortjene noen av dem.

Det er bare å gratulere…

…med utsikter til enda mer fortløpende dritt ila året.

 

De neste dagene regner jeg med at SOME vil -tradisjonen tro- bugne over av utsagn som «hvit måned», «sunnere livsstil», «mitt år», «min tur» osv.

Sånn i første omgang så tenker jeg at hvis du føler du har behov for en «hvit måned», burde du kanskje spørre deg selv om du ikke har et større problem enn det januar kan hjelpe deg med. Det samme vil jeg si til de som tror at en sunnere livsstil kun kan anskaffes èn gang i året. Mange forventninger legges på årets første måned. Stakkars januar, det må være kjipt å måtte skuffe så mange mennesker.

Så har man de som sverger til et år med mer egenpleie; meg, min, mitt og jeg… Hva med å ha som nyttårsforsett at vi skal tenke mer på andre? Hva med å vende blikket litt utover? Se rundt deg. Er det noen som trenger deg? Er det noe du kan gjøre for å hjelpe? Se hvordan andre har det og oppdag at du kanskje har mer å være takknemlig for enn du tror. Og kanskje du skal bli flinkere til å be om hjelp også? Det er dette vi trenger, nå mer enn noensinne. Å ta vare på hverandre. I Norge har vi et helsesystem som er i knestående, vår psykiske helse er dårligere enn det noen gang har vært, og med den lavpanna pøbelen vi kaller en helseminister, er det neppe utsikter til bedring i nærmeste framtid.

Men til tross…vi er absolutt et land i vekst.

Strømprisene vokser, matprisene vokser, bensinprisene vokser… Stort sett voksende priser på det meste vi ikke kan unnvære (fordi Norge selger kua og kjøper melk for penga). Fattigdommen vokser, utenforskapet vokser, klasseforskjellene vokser, kriminaliteten vokser, volden vokser. Norge vokser! 2024 –  nytt år, ny vekst!

 

Godt nytt år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oktober er over oss igjen; mer presist den 10., og verdensdagen for psykisk helse. Det faktum at vi behøver slike merkedager, er i grunn bare en bekreftelse på at ikke alle er ansett som likeverdige. Det betyr at ikke alle får det de behøver for å kunne leve et verdig liv; hjelp, trygghet, aksept, likeverd… Derfor har denne markeringen alltid gitt meg en liten bismak. Det kalles en feiring, men er det egentlig det det er?… Hvorfor må vi minnes på å ta vare på hverandre?…

Jeg har ofte undret meg over hvor stor differanse det har vært på tankegangen min med og uten emosjonelt kaos; hvis differansen har vist seg å være betydelig, ville dette vært et sterkt signal om at jeg ikke alltid har kunnet stole på meg selv når følelsene har tatt overhånd. Sånn sett er det vel strengt tatt ikke noe å få fullstendig panikk over da de fleste mennesker mest sannsynlig vil finne det utfordrende å tenke klart når følelsene bestemmer seg for å kaste seg over joystick’en. For min egen del har det vel heller handlet mer om en grad av sårbarhet som til tider kan være såpass tynnhudet at jeg har opplevd sterke følelser oftere enn gjennomsnittet, og med det ville jeg også gjennomgått langt flere situasjoner der jeg potensielt kunne tvilt på min egen vurderingsevne. Heldigvis har jeg levd med denne cerebrale anarkistkabareen så lenge at det basically har blitt home sweet home, og jeg har for det meste kommet over den meningsløse overtroen på et spesifikt utvalg av følelser. Men jeg må ærlig innrømme at jeg, på ekstra kjipe dager, fortsatt kan lure litt på hvem som egentlig er «el hefe» her… Etter noen dype åndedrag har jeg konkludert med at det fortsatt er meg. #anxioushefe

Frykten for å gjøre feil når følelsene bobler, har tidligere ført til at jeg har blitt handlingslammet i stedet for å kunne ta en avgjørelse eller et standpunkt. Det å til stadighet skulle kjenne på denne mangelen på tillit til seg selv hver gang en slik situasjon oppsto, forplantet seg til slutt så dypt inne i kjernen av egen identitet at det slo store sprekker i selvet. Det var en massiv jobb å komme ut av det igjen. But here we are, all balanced’n’shit. #ninjainbalance

Nå har min emosjonelle berg-og-dalbane (med ett og annet sjeldent unntak) etter hvert begynt å bli så slapp og kjedelig at selv Tusenfryd ikke ville giddet å ta seg bryet med den, men siden jeg heller aldri har syntes at fornøyelsesparker har vært spesielt fornøyelige, får vi (jeg) heller bare være enige om at «tusenfryd» gjør seg best som push-blomst på kirkegården. Med min bakgrunn er det kanskje ikke så rart at jeg styrer unna ting som går raskt i alle retninger; jeg har allerede en hjerne som utkonkurrerer enhver fornøyelsespark i fart og spenning… #klippekort #adhd

Å leve med et følelsesspekter som er av det mer dynamiske slaget, er virkelig på både godt og vondt; jeg har hatt dager der jeg har følt meg superbalansert og i total kontroll, og jeg har hatt dager hvor jeg har vært så shaky og frynsete i kantene at jeg kunne tatt ekstrajobb som massasjeseng på et cheezy 70-talls veihotell i utkanten av Ørje… Men nå har disse to ytterpunktene etter hvert beveget seg litt mer mot midten, og begynner nå i større grad å ligne på hverandre. For det meste, i hvert fall; selv gode systemer har the occational glitch… Min måte å møte meg selv på midten i denne sammenhengen er at de sterke følelsene fortsatt kan komme, men at min tro på dem har blitt svakere. In other words: “Don’t look at it. Shut your eyes and don’t look at it whatever happens”*

Intense følelser er litt som utrivelige slektninger; de er der, men det går bra fordi vi bare sees i høytiden.

 

*Indiana Jones

*Ikke reklame, kun en anbefaling*

 

Jeg har alltid vært glad i å sykle.

Som medlem av en «sykkelfamilie», har to hjul vært en gjennomgående aktivitet siden barndommen, og jeg er fortsatt en ivrig syklist som voksen. Kombinasjonen av å kunne være utendørs og samtidig komme raskt fram, er noe som alltid har appellert til meg. Alle de fine stedene man kan utforske, steder man ikke kommer fram til med bil. En aktivitet man kan ha glede av både alene og sammen med andre. Frihetsfølelsen. Vinden i ansiktet og å kjenne at kroppen jobber.

I 2017 fikk jeg prolaps i korsryggen. Isjasen var i klem slik at jeg mistet følelsen i det ene beinet. Jeg måtte hasteoperere for at ikke tilstanden skulle bli permanent. Operasjonen var i og for seg vellykket, men jeg hadde slitasjeskader i korsryggen som jeg måtte ta hensyn til. Sykling ble ikke det samme etter det; den 45-graders bøyen man har på ryggen når man sykler, ble for smertefull og ubehagelig. Jeg var helt fortvilet. Jeg fikk ikke syklet…

Etter noen år med veldig lite sykling, ble jeg gjort oppmerksom på at det faktisk fantes andre muligheter; liggesykler!

Etter en noe omfattende søkeprosess med ergoterapeut og NAV, ble jeg tildelt en liggesykkel; en Kettwiesel Evo (el-sykkel), levert av Quality Care AS. Det finnes flere typer liggesykler, men denne er den beste. Bra demping, god comfort, god kvalitet og et kult utseende. Endelig kunne jeg sykle igjen!

Men nytteverdien til denne sykkelen stopper ikke der.

Jeg har levd med en angstlidelse siden jeg var barn, og det å dra langt vekk fra hjemmet -min trygge havn- har ofte vært vanskelig, skremmende og smertefullt. Jeg har alltid villet ha bilen med meg når jeg har reist bort, slik at jeg kan få en rask retrett til hjemmet hvis jeg skulle behøve det. Dette er en problemstilling jeg har jobbet mye med, og sykkelen har faktisk vært til stor hjelp -den har på en måte vært en mellomting mellom bil og bein (kollektiv transport kan du bare glemme; hallo, jeg er da en fornem angster). Denne «mellomtingen» -her representert av liggesykkel- har derfor vært et viktig verktøy for meg i arbeidet med å bli tryggere på meg selv, både vekk fra hjemmet og uten bilen.

Eksponeringstrening kan til tider være tøft; derfor er det ofte avgjørende å ha et verktøy du faktisk liker å bruke for da vil lysten og motivasjonen til å eksponere, i større grad trumfe frykten og engstelsen. Og når man gjør ting man liker så dreier også fokuset seg mer over på nettopp det, og angsten havner i stedet litt mer i baksetet. Så når jeg sykler får jeg eksponering og belønning samtidig. Det motiverer, det!

Eksponeringstrening er en greie som kan være litt på godt og vondt; det kan ha en vanvittig god effekt, men det må gjøres på riktig måte med en fagperson som vet hva de driver med og som kan lede deg på riktig vei. Hvis eksponeringstrening blir utført feil, kan det i verste fall resultere i re-traumatisering.

Man skal tross alt trene på å gjøre ting man er redd for så hvis man ikke har rett verktøy til å hjelpe seg, sier det seg selv at det ikke vil føre til noe bra.

Jeg har blitt utsatt for mye dårlig eksponeringsterapi; det har gjort meg både utslitt og motløs fordi jeg basically har jobbet ræva av meg for liten eller ingen nytte, og i tillegg har engstelsen økt fordi dårlig terapi har gjort meg mer redd og usikker. På toppen av det hele har jeg ofte selv måttet bære på ansvaret av mangelen på resultater fordi dårlige terapeuter ikke klarer (ev. vil) forstå at dette absolutt ikke handler om at jeg ikke har jobbet hardt nok; og så blir jeg tvunget til å leve med skam, skyld og en følelse av udugelighet i tillegg. Det blir litt som om noen skulle nektet deg å spise for så å gi deg skylda for at du er sulten…

Dårlig eksponeringsterapi er skadelig. Vær nøye med hvem du lar hjelpe deg med dette; oppsøk fagfolk med erfaring!

Så til alle de som sier at man «bare må hoppe i det» for «hva er det verste som kan skje, liksom?» -jeg håper de tenker litt annerledes om dette nå…

Tilbake på sykkelsporet! Her har jeg altså funnet et eksponeringsverktøy som funker helt nydelig for meg. Jeg har lyst til å eksponere. Jeg er motivert til å eksponere. Jeg får belønningen fortløpende, noe som ofte sørger for at jeg sykler mye lenger enn først planlagt. Jeg får god kondisjonstrening som lærer hjernen min til å ikke gjøre meg så redd for hjertebank (ref. angst). Jeg blir sterkere og får bedre mental og fysisk helse. Jeg orker mer, jeg blir tøffere, og jeg blir roligere fordi jeg får kvittet meg med uro og overskuddsenergi pga ADHD. Jeg sover bedre om nettene og er mer opplagt. Jeg har bedre humør og kjenner på mye mestring.

Avkastningen er mildt sagt utrolig bra, og jeg er så lettet og takknemlig for at jeg kunne gjenoppta syklingen og alle de gode tingene det fører med seg. Nå på tre hjul i stedet for to. Jeg liker tre hjul;) Og jeg liker Kettwiesel Evo! Gutta fra Quality Care AS leverer bra greier, og de er kunnskapsrike, dyktige, serviceinnstilte og veldig hyggelige:)

Dette er en seier på så mange måter at jeg bare må fortelle om det i tilfelle det er andre der ute som kan ha nytte av denne informasjonen. Kanskje ikke alle er klar over at det finnes andre muligheter, og så blir de bare sittende hjemme og tro at det ikke er mer å gjøre. Men det er det. Masse!

God sykkeltur!

 

Sjekk ut Quality Care AS på Instagram @qualitycareas